Dødelig selv i små doser
Vi tror faktisk synd er farlig – det er radioaktivt, dødelig selv i små doser. Det er vel derfor vi også har et rykte for å være opptatt av synd, ikke fordi vi liker det, men fordi vi tror det er en virkelig ting.
«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29)
Problemet er synd, sier Døperen Johannes. Ifølge Bibelen er problemet i denne verden synd. Vi har utviklet et litt komplekst og ambivalent forhold til det ordet.
På den ene side er synd det minst overraskende ordet fra en teolog – jeg skriver som en sann mørkemann. På den annen side er synd omdefinert til noe uskikkelig, men i bunn og grunn ufarlig. Synd, vil mange si, er det litt frekke, uskikkelige, det på kanten, men som tross alt ikke er så farlig. Noen har definert synd som ikke å fullføre sitt potensial. Men i teologisk terminologi er synd noe langt mer alvorlig, vi tror faktisk det er farlig – det er radioaktivt, dødelig selv i små doser.
Bare Gud kan hjelpe oss
Synd kan forklares i forhold til den Gud er, synd vil da si å ignorere Gud i hans verden. Gjøre opprør mot Gud i hans verden. Synd er ikke bare at vi bryter et sett med regler, men at vi lager våre egne. Vi plasserer oss selv i Guds sted. Konsekvensene av dette er at vi skilles fra Han som er kilden til all godhet. I teologien kjenner vi dette, i ytterste konsekvens, som helvete, fortapelsen.
Jeg er ikke komfortabel med å snakke om fortapelsen, men tror samtidig at det er et godt utgangspunkt for å snakke om det. Hvis du synes fortapelsen er uproblematisk å snakke om så tror jeg kanskje du burde la det være. For dette er alvorlig, og skremmende.
Jeg har virkelig ikke noe til overs for skremselsforkynnelse, samtidig så tror jeg handlingene våre har ekte konsekvenser, og jeg tror det er sant slik Bibelen fremstiller det; at Gud, på ett eller annet tidspunkt, vil bringe rettferdighet til verden. Jeg tror på en rettferdig Gud, som vil sørge for rettferdighet. De som nå herjer i Syria og Irak slipper ikke unna. Voksne som tok fra deg barndommen din slipper ikke unna.
Men det gjør ikke jeg med mine mørke sider heller – og det er kanskje derfor fortapelsen er krevende for meg. Fordi den tross alt ikke er så langt unna meg heller. Den samme kreften som herjer tilsynelatende fritt i Irak og Syria, finnes i meg. Derfor er det så viktig for meg å være en kristen og være del av en menighet. Fordi menigheten nettopp er stedet for folk som tror de har synd, som tror bare Gud kan hjelpe oss med det som skiller oss fra Han som er kilden til all godhet.
Påske, offer og tilgivelse
Det er vel derfor vi, menighetsfolk, også har et rykte for å være opptatt av synd, ikke fordi vi liker det, verken i oss selv eller hos andre, men fordi vi tror det er en virkelig ting. Vi tror det er noe mer enn en sosial konstruksjon, vi tror det er noe alvorlig. Faktisk det mest alvorlige i livene våre. Det preger både våre egne liv og verden for øvrig.
Derfor ber jeg deg som ikke er kristen om ikke å dømme oss for hardt. For akkurat som det er naturlig for folk i en støtteforening for de med diabetes å snakke om blodsukker, så er det naturlig for oss iblant å si noe om det som vi trenger helbredelse fra. Så kan det hende vi noen ganger blir for opptatt av sykdommen, og for lite fokusert på helbredelsen.
For det er helbredelse vitnesbyrdet til Johannes peker på. «Se, Guds lam» sa han. For de som først hørte det Johannes sa, var det liten tvil om hva han sikta til. For en jøde var lammet synonymt med påske, offer og tilgivelse. Helt fra de var små barn hadde de fått se hvordan et lam, et uskyldig lite lam, uten feil eller mangler, ble tatt med til tempelet, og der fikk hele familien se hvordan prestene ofret lammet.
Så kunne barna spørre hvorfor lammet måtte ofres, og da ville far i huset forklare at den straffen som egentlig ventet dem nå rammet lammet i stedet, lammet ble ofret i deres sted. På den måten fikk jødiske gutter og jenter, fra de var helt unge, lære hvor alvorlig følgene av syndene deres er. Samtidig som de fikk erfare at den rettferdige Gud også er den nådige Gud, slik at det som egentlig var deres straff lot Gud en annen betale.
Det endelige offeret
Men disse lam og bukker som ble ofret var i seg selv ikke noe virkelig betaling for den skylden de hadde, den var et forbilde på det endelige offer som Gud skulle ordne – Guds eget offerlam som én gang for alle skulle sone all synd, betale alt vi skylder.
Blant annet en bok i Det nye testamentet som heter Hebreerne forklarer sammenhengen mellom ofrene vi kan lese om i Det gamle testamentet (det er første del av Bibelen), og han som Johannes her vitner om – du kan for eksempel begynne i kapittel 9.
Vi tar med oss Heb 9,12 hvor det står om Jesus: «Ikke med blod fra bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.»
Teksten er et noe bearbeidet utdrag fra en tale holdt i Misjonssalen Oslo 6. september 2015.