Skam er et relasjonsdrama. Hele serien kretser omkring temaer som vennskap og kjærlighet, lojalitet og svik. Vi får et blikk inn i det sosiale spillet, men det som griper mest er likevel at vi får komme så nært på karakterene. Generelt sett er Skam en troverdig skildring av et ungt menneskes tanker og følelser i Norge i dag.

Mange av de verdivurderingene som seriens hovedpersoner gir uttrykk for er også lett å sympatisere med. En av de sterkeste scenene er for eksempel når Eva oppsøker Ingrid for å si hvor mye hun angrer på at hun ”stjal” hennes tidligere kjæreste (1:9).

Etter en hel sesong med konflikter får de så mulighet til å snakke ut og be om tilgivelse på en måte som helt klart er forbilledlig. Her hører det jo også med at det er dette som den kristne kirken har forkynt gjennom alle tider: Sann opprettholdelse av oss selv og våre relasjoner forutsetter at vi ber om tilgivelse når vi har gjort noe galt mot hverandre.

Ikke greit

Skam-karakterene er også tydelige på at adferd som svik og utroskap ikke er OK. Dette er en sannhet som særlig Eva må kjempe med i seriens første sesong. Dels fordi hun i et svakt øyeblikk kysser en annen jentes kjæreste – noe som en stund gjør henne til hele skolens hatobjekt.

Men også i det siste avsnittet, der det blir slutt mellom henne og Jonas, hvor hun sjokkert innser: ”Om du og jeg kunne gjøre dette mot Ingrid, så kunne også gjort det samme mot meg!”. Det er jo akkurat sånn det er. Vår adferd endres ikke bare fordi vi går videre til en ny relasjon.

Et ambivalent bilde

Ett område hvor Skam viser et mer ambivalent bilde er i synet på sannhet og løgn. Målestokken som bestemmer hva som er rett og galt synes nemlig å være hvilke konsekvenser gitte handlinger får.

Når Eva prater med Isak om hvordan hun hooka med en annens kjæreste får hun som råd å ikke si noe til kjæresten sin ”så lenge det ikke betød noe for deg. (1:7). Selv Eva kjæreste, Jonas, fører Eva bak lyset – i hans tilfelle handler det om at han ikke ville fortelle henne at han røyker marihuana.

Kalt til å holde sannheten høyt

I slutten av sesong to får vi også se hvordan jentegjengen bestemmer seg for å dekke for William ved å ljuge for politiet om hva de faktisk så da William slo ned en fyr med en glassflaske. Noora lykkes til og med med å overtale han som ble slått ned til å ikke vitne mot William. Det er åpenbart at dette ikke er rettferdig adferd.

Ironien blir at det i stedet er William selv som velger å tilstå det han har gjort, ettersom han mener at hvis han ikke gjør det tilsier at han ikke stoler på sitt lands rettssystem.

Vi kan alle havne i situasjoner hvor vi fristes til å bøye på sannheten, og la oss styre av vår egeninteresse eller vår lojalitet til våre nære og kjære. Men Bibelen formaner oss til å holde sannheten høyt i alle tilfeller.

I Det gamle testamentet kan vi lese saker som: ” Du skal ikke vitne falskt mot din neste” og ”Du skal ikke sette ut falske rykter. Gi ikke håndslag til den som er skyldig, så du blir et urettferdig vitne!” (2. Mos 20:16, 23:1). I Det nye testamentet skriver Paulus: ”Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre!” (Ef 4:25). Når løgnen blir noe stuerent begynner den å forgifte både våre relasjoner og samfunnet i sin helhet.

Sannheten midt mellom?

Noe som vi alle kan bli utfordret av i dette er derfor å våge å leve en så rett og ærlig kommunikasjon med hverandre, at vi ikke lar oss fange i et slikt løgnaktig syn på verden.

I Skam er det ikke minst den muslimske Sana som står for dette rette, med henvisning til at det er slik sanne venner burde være mot hverandre (1:6). Men, i det minste til å begynne med, synes de fleste vennene hennes at hun er slem når hun er så rett frem.

Kanskje ligger sannheten et sted midt i mellom. Vi behøver ikke alltid å si akkurat det som ligger på våre hjerter. Derimot så burde vi så langt det er mulig holde oss til sannheten.

Karakterene i Skam velger litt ulike strategier når det gjelder dette, men flere ganger får vi også se at når de begynner å ljuge eller komme med bortforklaringer får det konsekvenser som de ikke ønsket. Løgnen har helt enkelt en tendens til å ”hjemsøke” oss i fremtiden. Jesus selv sier at derfor er det sannheten – ikke løgnen – som skal gjøre oss frie som mennesker (se Joh 8:32).