Rundt juletider har du kanskje hørt dette verset før:

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jesaja 9,6)

Det blir gjerne lest opp på møter eller skrevet på julekort, og det kan man jo skjønne – for det passer jo godt til historien om Jesu fødsel.

Det du kanskje ikke visste, er at dette ble skrevet cirka 700 år før Jesus ble født. Profeten Jesaja sto ikke side om side med Maria og Josef og tittet på det lille barnet i krybben. Han skrev om det lenge før det skjedde.

Profetens rolle

Noen ganger tenker vi kanskje mest på profeter som personer som kan forutse framtida. De sa litt forskjellige ting, og så gikk folk og ventet på at det skulle skje, men de gjorde langt mer enn det.

Som profet var Jesaja en mellommann mellom Gud og folket. Det handlet ikke bare om hva som skulle skje i framtida, men om folkets tilstand og forhold til Gud der og da. Allerede i kapittel 1 er tonen klar:

Ve det syndige folket, et folk tynget av skyld, en slekt som handler ondt, barn som ødelegger! De har forlatt Herren, foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen. (Jesaja 1,4)

Gud har omsorg for menneskene

Gjennom hele Det gamle testamentet går det igjen at folket ikke klarer å stole på Gud. I stedet for å stole på at Gud har kontroll, søker de hjelp i andre ting. Sterke konger og andre guder. Gud vil så gjerne ha fellesskap med dem, men folket ville ikke. Slik sier Jesus det:

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. (Matteus 23,37)

Guds løfter

Gud kom gang på gang med løfter, og en dag skulle han iverksette dem. Fram til da måtte folket vente. Guds timing er ikke som vår. Vi ville nok bare iverksatt det med en gang – hva er poenget med å vente? Men Gud vet best, og han ventet.

I Lukas møter vi en annen som venter: Simeon.

Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham (Lukas 2,25)

Han hadde fått vite av Ånden at han ikke skulle dø før han så Messias. Simeon møtte Maria og Josef med det lille barnet i tempelet, og han tok barnet opp i armene sine og priste Gud. Nå var løftet fra Gud endelig oppfylt. Gud holdt sitt ord.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. (2. Korinter 1,20)