Vi har nå kommet et lite stykke inn i serien om Jesu tolv disipler, og i denne teksten skal vi se på Filip.

Det finnes flere Filip-er i Det nye testamentet, og det kan skape litt forvirring.

En var en av de tolv disiplene, mens en annen var en av sju utvalgte diakoner i menigheten i Jerusalem. Sistnevnte er kjent fra historien i Apostlenes gjerninger 8, om den etiopiske hoffmannen som lar seg døpe. Det skjer etter at han leste fra Jesaja, og fikk det forklart av Filip.

Disse to ble faktisk blandet sammen tidlig i kirkehistorien, så det er fort gjort å gjøre det samme. Nå lar vi diakonen Filip ligge, og tar en titt på disippelen Filip.

Disipler er mer komplekse enn som så.

Disippel nummer fem

Både Matteus, Markus og Lukas ramser opp navnene på Jesu disipler. Rekkefølgen på disiplene varierer fra evangelium til evangelium, men om man fordeler disiplene i grupper på fire, ser vi at gruppe 1, 2 og 3 blir like i alle listene.

Filip er derimot nummer 5 i samtlige lister, og er altså nevnt som førstemann i gruppe 2. Bartolomeus, Tomas og Matteus følger på. Dette kan vise til at disse hadde en spesiell relasjon til hverandre.

Om vi ser bort fra listene, møter vi Filip i fire tekster – alle i Johannes-evangeliet.

Glimt av Filip

1. I Johannes 1 blir han kalt av Jesus, gjennom to kjente ord: «Følg meg!» Det første han gjør er å fortelle om denne mannen til andre. Natanael kommer til tro gjennom Filips vitnemål.

2. I Johannes 6 er han rådvill når Jesus spør han om hvordan de skal skaffe mat nok til 5000 mann. Jesus visste godt svaret, men ville prøve Filip.

Helt tilfeldige er ikke disse glimtene av Filip.

3. I Johannes 12 leser vi om noen grekere som ville se Jesus. Hvem går de til? Filip. Kanskje kunne han best gresk? Teksten understreker dessuten at Filip er fra Betsaida. Interessant er det derfor at Filip går til Andreas, som er fra samme plass (og har, i likhet med Filip, et gresk navn), og at de sammen går til Jesus.

4. I Johannes 14 kommer Filip med et oppriktig ønske om å se Far, men svaret fra Jesus viser oss at han enda ikke hadde forstått det: Har man sett Jesus, har man sett Far.

En stor fristelse

Og så kan vi stille oss spørsmålet: Hva kan vi trekke ut av dette? Hva slags type var Filip?

To av tekstene omhandler evangelisering og mennesker som vil møte Jesus. Var han tillitsvekkende og åpen?

De to andre handler om Filips undervurdering av hvem Jesus er og hva han kan gjøre. Var han kanskje typen som ville gjøre ting selv, på sin egen måte?

Tja. Jeg føler det er litt urimelig å sette et stempel på mannen basert på bare fire fortellinger. Det kan være fristende å presse fram et tydelig poeng vi skal lære fra Filip, men da står vi i fare for å lese noe inn i teksten som egentlig ikke står der.

Om noen tar fire tilfeldige hendelser fra mitt liv, og forsøker å oppsummere hva slags person jeg er, vil jo svarene sprike i alle mulige retninger. Disipler er mer komplekse enn som så.

Men én ting må likevel sies: Helt tilfeldige er ikke disse glimtene av Filip.

Johannes skriver i slutten av evangeliet om at Jesus gjorde mye mer enn det som kom med i boka. Det som kom med, ble valgt av en grunn: For at vi skal tro på Jesus.