Dåpen

Dåpen er ett av de to sakramentene som ifølge luthersk teologi har blitt gitt til den kristne kirken. Med andre ord: Det er en hellig handling, innstiftet av Jesus selv.

I misjonsbefalingen sier Jesus til sine disipler at de skal gå ut og gjøre «alle folkeslag til disipler», noe som blant annet innebærer at de skal «døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (Matt 28,19).

Den synlige porten inn i Guds rike

På bakgrunn av dette forstår vi at dåpen ikke kan være et «frivillig tillegg» til det kristne livet. I stedet er det en grunnleggende del av det å være en disippel av Jesus Kristus.

Jeg pleier å si at dåpen er den synlige porten inn i Guds rike, mens troen i våre hjerter kan beskrives som den usynlige porten. Og utifra Jesu ord trenger vi alltid å gå gjennom begge disse portene for å kunne tilhøre ham: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst», sier han i en av hans andre misjonsbefalinger (Mark 16,16).

At dåpen er et sakrament viser seg også ved at det ifølge Det nye testamentet formidler det som det selv viser. Når vi blir døpt skjer det altså noe konkret med oss ​​selv. Vi identifiserer oss med Jesu død og oppstandelse (Rom 6,3-5), vi får syndenes forlatelse (se Apg 22,16), og vi er innlemmet i Kristi legeme på jorden – altså i den kristne kirke (se Gal 3,27).

Alt dette kan altså sies å skje i det  øyeblikket vi blir døpt. Men for at vi skal nyte velsignelsene som henger sammen med dåpen, trenger vi å ta imot det i tro. Vi trenger å leve i det som er dåpens store gave (eller gaver) til oss. Forstått rett, kan man derfor si at dåpen kaller oss til en daglig omvendelse, til hver ny dag å vende om til den Herren som vi i dåpen har vi identifisert oss med.

Dåpen peker lenger enn oss selv

Som lutheranere tror vi at dåp av barn, i hvert fall hvis de har kristne foreldre, er noe helt og holdent naturlig. Apostelen Paulus sammenligner dåpen med omskjærelsen (se Kol 2,11-12), og i jødedommen ble dette gjort på gutter da de var bare åtte dager gamle. Allerede i Det nye testamentet kan vi lese om hvordan hele familier ble døpt sammen (se Apg 16,15 og 30-34).

Den mest avgjørende forskjellen mellom et luthersk og et baptistisk dåpssyn er imidlertid hvordan vi ser på hvem som handler i dåpen. I et luthersk dåpssyn legges det vekt på hva Gud selv gjør i forbindelse med dåpshandlingen. At Gud virker  med sin Hellige Ånd, og innlemmer oss inn i den kristne forsamlingen (jf Tit 3,4-6). I et baptistisk dåpssyn ligger det i stedet på den enkeltes handling, at vi gjennom dåpen bekjenner at vi vender oss bort fra vår gamle liv, for nå å begynne å leve for Kristus (jf 1 Pet 3,21).

Som kristne tror jeg vi trenger å ha en ydmykhet i møte med hverandres ulike tolkninger av Guds ord. Det viktigste av alt er jo, tross alt, at vi faktisk lar oss døpe.

Men personlig ser jeg likevel et viktig poeng i det som er den lutherske forståelse av dåpens sakrament. Det gir en hvile som peker lenger enn oss selv og våre handlinger, for i stedet å sette Jesus og hans handlinger i sentrum. Og det er nettopp dette som er evangeliets kjerne!