Det er vanskelig å balansere inntrykkene jeg sitter med etter å ha besøkt Nord-Korea. Vi hører om det strenge regimet som sender kristne i straffeleirer, men det som møtte meg som turist var totalt annerledes.

Et støvfritt glansbilde

Mine dager på tur i Rason-distriktet var fullstappet med program. To guider fulgte oss overalt hvor vi gikk, og de ønsket å vise oss det beste, flotteste, nyeste landet hadde å by på.

Vi møtte flinke videregåendeelever som stolt fortalte at de snart ville bli soldater for å beskytte landet sitt. Små barnehagebarn danset et perfeksjonert show for oss til propagandamusikk. Ivrige lokalarbeidere bygget flotte nye veier etter beordring fra presidenten. Kunstgalleriet viste nasjonalromantiske malerier.

Overalt hang flotte portretter av landets ledere, til lokalbefolkningens store begeistring.

Og alle vi møtte smilte. Og var glade. Hele tiden.

Det vi ikke fikk se

Guidene var veldig strenge på hvor vi kunne fotografere og ikke. Bildene vi fikk med oss ut av landet måtte vise landets gode side.

For vi fikk se mye bra. Virkelig. All gleden vi så kan umulig være falsk.

Vi lærte mye spesielt også. Som at ingen har lov til å farge håret, kvinner må gå i skjørt på sommerhalvåret, og at ingen eier sin egen bil eller båt.

Men likevel tenker jeg mye på det vi ikke fikk se og høre. De grusomme skjebnene mennesker lider i fangenskap bare noen kilometer utenfor byen. Kritikken mot regimet folket må holde skjult i fare for å bli tatt.

Ingen valgfrihet

Hver Nordkoreaner er som en brikke i det store Nord-Korea-puslespillet. De skal kjenne sin plass, gjøre sin jobb, og være takknemlige for det uten å vise noen form for kritikk.

Menneskene vet at selv den minste form for fiendtlig holdning til regimet vil kunne straffe dem hardt.

Kristne ses på som den største faren. Vi tror på én Gud, og setter han først i våre liv. Den tankegangen klinger ikke godt i dette landet, hvor den eneste guden skal hete Kim Jong-un.

Be for de kristne!

Vi opplevde mye lykke og takknemlighet, men bak dette skjuler det seg frykt og usikkerhet. Det rapporteres om alt som er suspekt. Plutselig kommer landets hemmelige politi på døra. Menneskene kan ikke stole på noen.

Verst er det for de kristne. En hel familie kan sendes i fangeleir dersom én er kristen. Det er ikke mulig å samles for å holde møter. Bibelen er ulovlig.

Heldigvis finnes det måter vi kan nå inn bak Nord-Koreas stengte grenser. Radiosendinger og bønn kan nå de ensomme kristne. Vi kan bringe dem et håp om at lidelsene en dag skal forsvinne. Gud er med dem.