UP Tilbake
Traffic Jam

Traffic Jam

Jeg vil ta dere med inn i mitt nye lands mest dystre og mørkeste sted. Jeg tenker ikke på voododukkene eller maskene med overnaturlige krefter, men trafikken i Abidjan.

Siembra

Siembra er NLM Ungs misjonsprosjekt for ungdom. I 2012/13 skal vi i Siembra samle inn penger til Vest-Afrika, nærmere bestemt til arbeidet NLM driver iMali og Elfenbenskysten.

Leif Thomas Gjerde er misjonær i Abidjan, Elfenbenskysten.

Sirenene uler fra to politibiler og en ambulanse som durer igjennom køen i morgenrushet. Jeg sitter på med Soyliman, som er en glad drosjesjåfør iført Obama-tskjorte og solbriller.

Koranvers henger fra  midtspeilet og danser frem og tilbake. Plutselig legger han seg på hjulene bak ambulansen og girer opp. Vi passerer noen titals biler i køen.

Jeg vil nå ta dere med inn i mitt nye lands mest dystre og mørkeste sted

– Jeg tenkte jeg  skulle avansere litt skjønner du, forklarer Soyliman.

Jeg har hjertet i halsen, men er likevel fattet og gir han tommel opp.

Så stuper en svart og viktig Mercedes inn foran oss for nærmest å visualisere drosjenes plass i næringskjeden. Utrykningskjøretøyene forsvinner i det fjerne og vi glir elegant inn i køen igjen.

Å leve i en annen kultur byr på mange nye tankemåter og krevende situasjoner. Jeg vil nå ta dere med inn i mitt nye lands mest dystre og mørkeste sted. Jeg tenker ikke på voododukkene eller maskene med overnaturlige krefter, men på trafikken i Abidjan.

Rødt lys er for noen mer et hint enn en lov

Jeg kjører mye/b> rundt i millionbyen Abidjan, denne kystbyen ved Guineabukten. Elfenbenskysten har nesten 22 millioner innbyggere, hvorav fem av dem bor i Abidjan. Denne byen kan derfor skilte med en overveldende bilpark. I kombinasjon med omfattende veiarbeid, skaper dette mye køkjøring. Jeg har god rutine.

For oss vestlendinger (i betydning vi fra vesten) så er kjøremønsteret og logikken bak sjåførenes valg til tider helt uforståelig i dette landet. Rødt lys er for noen mer et hint enn en lov, akkurat som midtrabattene. Å snike i køen er ikke uhøflig, bare kreativt nødvendig.

Og her er Abidjans røde drosjer de største synderene. Med sine påmalte slagord bak på støtfangeren som sier "Gud er stor", det litt mer jordnære "Til min mor" eller den mer tvilsomme "Lidelse er en dyd", sniker, tuter og presser de seg frem. Som misjonær spør jeg meg ofte: "what would Jesus do?"

We’re jammin’ in thename of the Lord

En tofeltsvei kan  fort bli til seks dersom noen kludrer det til eller får motorstopp. Bilhornet kan brukes til å signalisere fare på ferde, men drosjene bruker den også flittig for å få tak i kunder. Blinker man med frontlysene betyr det at man ønsker at motgående trafikk skal stoppe før man krysser gaten. Som regel stopper de.

Trafikkreglene er som gummien dette landet er så kjent for – den kan bøyes. Jeg minnes et ordtak som sier; Det er lettere å gå rundt en lyktestolpe enn å hoppe over den.

Likevel, i stedet  for å ergre meg og hisse meg opp, så prøver jeg altså å tilpasse meg. Dette har jeg blitt farlig god på. Man må lære seg måten de kjører på og prøve å glemme sin egen. Min gamle kjørelærer Olav fra Dalen, som til stadighet roper fra mitt indre, må vike. Min kone kaller det agressiv kjøring. Jeg kaller det offensiv kulturforståelse.

Og kanskje opplever man midt i kaoset, at alt gir mening. Man ser systemet i galskapen, og blir mer lik dem. I stedet for å hytte med neven og peke på universets lover, så gir jeg kanskje en tommel opp. Det som før så ut som et uoversiktelig verdensbildet, ligner mer på en eksperimentell jazzkonsert, med flere soloinstrumenter (les: de røde drosjene) som bryter ut, og resten av orkesteret flyter harmonisk med videre. Vi jammer sammen i en skikkelig traffic jam. Eller som Bob Marley ville ha sagt det; we‘re jammin’ in thename of the Lord.

Foto: Leif Thomas Gjerde

Siste fra hver kategori