«De tusen moskéers øy»

Det er kveld og helt mørkt. Taxiradioen spiller av indonesisk sang til kjente melodier. Kjente boybandsanger som «I want it that way», men med indonesisk tekst.

Inne i bilen er det kaldt og tørt. Utenfor er det fuktig og mørkt. Så mørkt at gatelysene blir oppslukt i mørket, mer enn veien blir lyst opp.

Minareter i stedet for kirketårn

Midt i en rundkjøring står en stor moské, opplyst på alle sider med farget lys. Den lyser opp hele rundkjøringen.

– That one is just a statue, forteller taxisjåføren, som lett som en plett kjører slalom mellom mopedister, lastebilsjåfører og avsperringer.

Noen rundkjøringer senere kjører vi forbi en stor bygning med runde kupler på taket og stillas.

– This one – a real Mosque, the big one, sier taxisjåføren på lokal engelsk.

Utenfor moskeen står noen ungdom og skater, noen og spiller fotball, mens noen tørker av skoa før de går inn til en siste bønn for dagen.

Som et overblikk over en norsk by, bare med varmere klima, og at alle kirketårn er byttet ut med runde minareter.

Ikke lov å konvertere

Det finnes få kirker her, og de få som finnes stikker seg ikke fram- på tross av «religionsfriheten» (som utsendingene alltid setter i hermetegn når de omtaleren) er det krefter som prøver å holde de kristne nede. Det er religionsfrihet, men ikke lov å konvertere fra en religion til en annen.

– Med mindre du konverterer til islam, ironiserer en av utsendingene.

Evangelisering er  forbudt, og denne øya er det NLM kaller et «sensitivt område».