Jeg har bodd åtte år i et av verdens fattigste land. Det er lenge nok til å møte brutal lidelse og elendighet på alle mulige måter.

Jeg har sett sult som nager til skinnet henger som filler på kroppen. Jeg har sett syke, skadde og handicappede uten et fungerende helsevesen. Jeg har sett barn som dør av diaré og malaria. Jeg har sett småbarn som lever alene i rennesteinen. Jeg har tråkket over mengder av tiggere som har slått seg ned utenfor min dør i håp om å få en slant til mat.

En kynisk distanse

Jeg har bedt og grått og ropt til Gud. Jeg har takket Gud for at det ikke er jeg, eller min familie som lider. Jeg har skjelt ut sultne mennesker som ikke vil la meg være i fred. Men som oftest har jeg bare valgt distanse. En kynisk distanse som gjør at andres lidelse ikke får ødelegge min hverdag.

Apostelen Johannes skriver at kjærlighet og omsorg for kristne brødre og søstre skal være et særlig karaktertrekk for de kristne. “Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham?” (1. Joh. 3,17).

Jeg håper det er bedre med deg

Jeg har sett representanter for alle slags religioner lide nød, også mine kristne søsken, og jeg har lukket mitt hjerte for dem. Jeg har kjent mitt hjerte fordømme meg lenge nok til å slutte å lytte

Jeg håper det er bedre med deg. Jeg håper du ikke lar mennesker lide nød mens du selv spiser deg mett. Jeg håper du ikke har to skjorter mens dine søsken går nakne. Jeg håper du ikke kjøper fine biler mens andre går sine nakne føtter til blods. Jeg håper du ikke velger å bo i flotte hus mens andre fryser i rennesteinen. Jeg håper du lar andres lidelse prege dine valg og din hverdag.

Kan noe være verre enn dette?

Til tross for verdens fattigdom, nød og urett sier Guds Ord likevel at det finnes en enda større urett. Kan noe være verre enn dette? Kan noe være mer urettferdig enn den grusomme sannheten at jeg aksepterer å ha overflod mens andre sulter?

Ja. Den største urettferdighet som kan tenkes er at Gud har tatt skylden og straffen for vår urett, og at en stor del av verdens befolkning fortsatt lever uten mulighet til å få vite det. Over to milliarder mennesker i verden kjenner ingen kristne, de vet ikke om noen kirker i sin nærhet, og de har aldri hatt noen reell mulighet til å bli kjent med den Gud som ønsker å dele både livet og evigheten med dem.

Dette er den styggeste uretten vi kan forestille oss. Det er grusomt å la mennesker lide mens vi selv har overflod. Det er enda verre at vi ikke gjør alt vi kan for at andre mennesker skal få muligheten til å velge, eller velge bort, Kristus.

“For hver den  som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?” (Rom 10,13-14).