Inne i den lille bambushytten satt det ti-tolv voksne og noen barn. Alle satt vi på gulvet, med beina i kors. Noen hadde en bibel på gulvet foran seg.

Shan og buddhist

Jeg befant meg helt nord i Thailand, på grensen til Burma, for å besøke Tore. Han hadde bodd der i mange år som misjonær.

Tore jobber blant shanfolket, et folkeslaget som består av flere millioner mennesker. Bare noen veldig, veldig få tror på Jesus. Shanfolket sier om seg selv at «å være Shan er å være buddhist».

Altså, de kan ikke være både Shan og tro på Jesus. De må velge.

Å være Shan er jo å være buddhist.

Foruten Tore og meg tilhørte alle i bambushytten shanfolket. De hadde kommet til Thailand for å finne jobb. Bambushytten var ute på en stor appelsinfarm, hvor de jobbet på slavelignende kontrakter. De hadde ingen rettigheter.

Jesus-troende Shan

Tore hadde en disippel. Han var en av de første i shanfolket som kom til tro på Jesus, etter at Tore hadde flyttet til Thailand. Nå tok han ordet inne i bambushytten. Tore oversatte hva han sa.

«Jeg forstod ikke at jeg kunne tro på Jesus og samtidig være Shan. Å være Shan er jo å være buddhist. Nå vet jeg at Gud skapte meg i sitt bilde som Shan. Jeg er Shan og jeg tror på Jesus», sa han.

For noen av de som hørte på, var dette en like stor umulig som at de skulle våkne en morgen med blå øyne og lyst hår.

Likevel, nå satt de inne i bambushytten og hørte på denne «umuligheten».

Beholdt identiteten

Flere kvelder i uken reiste Tore og de andre shan-evangelistene ut på rismarkene og ut til appelsinfarmene for snakke med mennesker om Jesus.

Og hver måned ble shanfolk døpt. De hadde begynt å tro på Jesus.

De hadde nemlig sett og lært at de kunne beholde sin kulturelle identitet som Shan. Og samtidig tro på Jesus.