UP Tilbake
Et kaldt og lærerikt år i Mongolia

Et kaldt og lærerikt år i Mongolia

Jeg kan ikke skryte på meg å være ekte langtidsmisjonær, men som ettåring møter man mange av de samme utfordringene og oppdagelsene, og det er de jeg gjerne vil fortelle om her.

Misjon

I denne spalten kan du lese om misjon sett fra forskjellige perspektiv.

Jeg kom ut  som ettåring til Mongolia i midten av August og har nå bodd snart et helt skoleår i hovedstaden Ulaanbaatar. Eller det vil si, jeg har bodd 12 kilometer utenfor, i et gerdistrikt kalt Khojirbulan. Her bor noen av de fattigste, de som ikke har råd til vanlige leiligheter, så da bor de i tradisjonelle mongolske gerer.

Jeg og en annen utsending har i løpet av året bodd i andre etasje av det lokale sykehuset. De har to senger for pasienter, derav den ene sengen ligger rett under rommet mitt. Den mest hyppige pasienten snorker som et sagbruk fra 21-06 og liker visst akkurat den senga best. Vi har også flere ganger kommet hjem fra jobb eller stått opp lørdags morgen og funnet den 80 år gamle utleigeren ligge å sove på sofaen vår. Utleie fungerer litt annerledes i Mongolia, språket også forsåvidt. Man sier ikke «mitt eller ditt» men «vårt». Han er jo bare en hyggelig gammel mann som liker sofaen vår (og klemmer), så var det jo litt koselig også.

Isolasjonen i huset er ikke dårlig, den er totalt fraværende

Det er med  andre ord en spesiell plass å bo, men når jeg tenker over det så er det sannsynligvis det nærmeste vi kommer en «normal» leilighet i det området.

Verre var det med vinteren. Isolasjonen i huset er ikke dårlig, den er totalt fraværende. Så når sentralvarmen svikter og det er -35 utenfor, tar det ikke lang tid før det er minus også innendørs. Jeg husker jeg gikk inn på kjøkkenet i ull og boblejakke for å lage karbonader på komfyren. Det tok 1,5 time å få nok varme til å gjennomsteke dem. Når de var ferdige og jeg la dem på den iskalde tallerkenen, kunne jeg se fettet forvandle seg til en stearinlignende tilstand, det fryste umiddelbart.

Jeg husker også at jeg lå i fult vinterutstyr under dyna og kjørte flere prosesser på datamaskinen samtidig, blant annet to grafikkrevende spill, ikke for å spille, men for å få varme fingrene gjennom vifta på pc’en. Hodelykt, fyrstikker og stearinlys har vært tre essensielle hjelpemidler.

Året her i Mongolia har nemlig lært meg å bli takknemlig for det jeg har

Strømmen var ofte  borte igjennom vinteren og siden vi hadde elektrisk pumpe, så fikk vi heller ikke vann i den perioden. Ikke at det gjorde så mye, for når vi først fikk vann så var det iskaldt og jeg har måttet lære meg å leve med alvorlig hyperventilering i dusjen. Det er utrolig hvor mye ting du kan klare å venne deg til, men tro meg; å dusje i iskaldt vann er ikke blant dem.

Jeg har mer enn én gang tenkt: «Hvorfor er jeg her, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?» Likevel visste jeg at jeg hadde langt bedre levestandard enn de i teltene utenfor. Hvor ufyselig er det da ikke å synes synd på meg selv de dagene jeg ikke hadde internett, når jeg samtidig så den stakkars barnefamilien utenfor som gikk flere kilometer for å hente vann i tunge tønner. Likevel så de ut til å ha det bra sammen. Fordi de hadde hverandre, så hadde de alt. Slikt gjør noe med deg og har fått meg til å tenke på hva som er viktig her i livet. Året her i Mongolia har nemlig lært meg å bli takknemlig for det jeg har, og da mener jeg ikke hovesaklig fra et materialistisk perspektiv, men fra et relasjonsmessig ståsted.

Et år borte fra  familie og venner er mentalt tøft, men desto bedre å se dem igjen når jeg kommer hjem. Jeg har definitivt lært mer om meg selv, om verden og ikke minst om Gud. Jeg er glad og takknemlig fordi jeg fikk muligheten til å tilbringe et år i en annen kultur. Er du nysgjerrig på det samme så er mitt råd; hopp i det! – Fordi det er sunt å se mer av verden og å utfordre komfortsonen din.

Foto: Privat

Siste fra hver kategori