Fire venninner dro i begynnelsen av 2015 til Indonesia som voluntører for NLM Ung. Alle fire jentene hadde gått på Fjellhaug Bibelskole året før, der idéen om å bruke et halvt år på å fremme Guds rike i Indonesia oppsto.

En regnfull februarkveld to år senere møter iTro tre av jentene til en prat om hva de gjorde i Indonesia, og hvordan de opplevde misjonsarbeidet.

Forskjellig arbeid

– I Indonesia gjorde vi egentlig ganske mye forskjellig. Vi jobbet blant annet med barne-og ungdomsarbeid, og holdt mye andakter, forteller Kari Klepsvik.

– I tillegg til dette var vi blant annet med som fotballtrenere i fotballorganisasjonen Footballplus, hvor litt av poenget var å synliggjøre at jenter også kunne drive med idrett, forteller Ingvild Amalie.

Ble selv rikt velsignet

Et av jentene sine største ønsker var å kunne få være til velsignelse for de lokale kristne i Indonesia. Men jentene opplevde at det var de selv som ble velsignet.

– De lokale var så oppriktige og hengivne kristne, de var virkelig etterfølgere av Jesus. Vi kunne ikke sammenligne våre liv med hvordan de levde deres liv, hvor mye de risikerte, og hvor mye de jobbet for at kirken skulle vokse og ungdommene deres skulle bli ivaretatt, sier Anna Kristin.

Utfordringer i misjonsarbeidet

Jentene trivdes veldig godt i Indonesia, men de møtte også på noen utfordringer. Før avreise hadde de gjort seg opp noen forventninger om hvordan arbeidet kom til å bli, og disse forventningene ble ikke alltid oppfylt.

– Jeg ble litt utålmodig kjente jeg, sier Kari. Ingvild Amalie og Anna Kristin ler litt og virker ikke spesielt overrasket over at Kari ble utålmodig.

– En tenker jo gjerne at en reiser ned og kommer i gang med misjonsarbeidet med en gang, og så bærer det frukt. Men ting tar tid, og alt man gjør kjennes ikke like meningsfylt ut, forteller Ingvild Amalie.

– Samtidig er det en hverdag der nede og. Spesielt for de misjonærene som er der nede med familiene sine. Det kan være like vanskelig der som her å ha den gnisten der du tenker at i dag skal jeg vitne om Jesus for noen, sier Anna Kristin.

– I tillegg til dette er misjonærene kollegaer, familie og venner for hverandre. Dermed blir det et veldig tett forhold, noe som gjør at et misjonsfelt er ganske sårbart. Men så er det et vanvittig fint og godt fellesskap å få komme ned og være en del av, forteller Ingvild Amalie.

Brenner fremdeles for misjon

Selv om alle forventninger ikke ble oppfylt, og alt arbeid ikke kjentes like meningsfylt, er ikke jentene i tvil om at det var riktig og viktig at de dro ut. Hjertet for misjon har heller ikke blitt mindre etter et halvt år på misjonsmarka i Indonesia.

– Jeg tror det var inspirerende for de lokale kristne at vi kom ned, og at vi valgte å bruke vår egen tid og våre egne penger på å dra til Indonesia og jobbe som frivillige. Så skal man ikke kimse av hva Gud kan gjøre heller, sier Kari før hun engasjert forteller om den viktigste grunnen til at de reiste ut til Indonesia som misjonærer.

– Hvis ingen reiser ned dit, så får de jo aldri høre evangeliet. Det er verdt å bruke litt tid på å sette seg inn i språket og kulturen for å gi de mulighet til å bli med til himmelen.

– Jeg tror det er viktig å ha et perspektiv som kristen på at alt det som vi er gitt, det har vi fått av Gud, og det må vi gi videre. Og så tror jeg vi må huske på at vi ikke bare skal gi penger, men også selv leve utadrettet. Det er lett å tenke at det å støtte de som reiser ut er nok. Men hver og en av oss er kalt til å være et vitne for Jesus, avslutter Ingvild Amalie.