«Følg drømmen din!»

Først av alt: Jeg likte La La Land veldig godt! Ikke fordi jeg er så blodfan av ”Følg drømmen din”-filmer, men fordi La La Land løfter spørsmålet om hvor mye man er villig til å ofre på veien når man vil følge drømmene sine. Og dessuten er det en fantastisk godt laget musikal!

Det er bare en liten uke siden filmen dukket opp på kinoer her i landet, men La La Land har allerede rukket å få status som en filmklassiker, og noe helt utenom det vanlige.

For selv om Oscar-statuetten filmen fikk for ”Beste film” måtte leveres tilbake etter den største skandalen i Oscar-historien natt til mandag, er La La Land en flott og annerledes film om kjærlighet og om å følge drømmer – og den fikk jo tross alt beholde de seks andre Oscar-ene den vant.

Virker langt unna å nå drømmene sine

Kort om handlingen: Når Mia (Emma Stone) og Sebastian (Ryan Gosling) møtes, har vi allerede forstått at de begge har store drømmer om å slå gjennom i L.A. Hun som skuespiller og han som en jazzpianist som vil åpne sin egen jazzklubb.

Men drømmene virker langt utenfor rekkevidden deres, Mia går fra audition til audition uten hell, mens Sebastian motvillig spiller julesanger fra en liste på en restaurant – en jazzmusikers aller verste mareritt.

Og mens vi lurer på om Mia og Sebastian er som skapt for hverandre, eller om de egentlig er så langt fra en perfect match man kan komme, danser og synger de seg gjennom en fargerik musikalversjon av L.A., mens de jakter på drømmene sine.

La La Land gjør musikaler kult igjen

Men i motsetning til mange andre musikaler blir det ikke kleint når de begynner å synge eller danse, og det er ikke uten grunn at flere anmeldere mener La La Land har gjort musikaler kult igjen – noe vi må innrømme at det ikke alltid har vært.

Men med god musikk, kule dansetrinn og flott bruk av farger, lyssetting og kameraføring, klarer den nettopp det. Regissøren forteller at han ønsket å kombinere stilen i de gamle musikalene med det ekte livet, der ikke alt ordner seg hele tiden.

Og det går opp og ned både med forholdet mellom Mia og Sebastian og med mulighetene deres for å realisere drømmene sine. Og det store spørsmålet som ligger i bakgrunnen, er om disse drømmene deres egentlig står i veien for den store kjærligheten og lykken? Eller eventuelt om den store kjærligheten står i veien for jakten på drømmene deres – og selve lykken.

I en forrykende scene mot slutten av filmen, lagt litt frem i tid, får vi se hvordan livet til Mia og Sebastian kunne vært om de hadde valgt annerledes. Vi blir sittende igjen med spørsmålet om hvor mye man er villig til å ofre for å følge drømmene sine – eller hvor mye man kan være villig til å ofre for den store kjærligheten.

Men det er lov å drømme om andre ting også…

Mia og Sebastians drømmer er nokså typiske. Det handler om å realisere seg selv, om å bli berømt og anerkjent. Ser man 1000 filmer om å følge drømmen sin, vil omtrent 995 av dem handle om å bli musiker, skuespiller, danser, fotballspiller, eller eventuelt å flytte ut i naturen for å finne seg selv.

Noen ganger savner jeg filmer der det å følge drømmen sin også kan åpne for noe mer. At det ikke bare trenger å handle om drømmen om å bli berømt. For det er lov å ha andre drømmer også. For kanskje trenger vi av og til å høre at det er lov å ha noe større å leve for enn bare oss selv?

Hvis du først skal ofre alt annet for å følge drømmen din – da bør du hvert fall sørge for at dette er en drøm det er verdt å ofre alt for.

Det er for eksempel lov å drømme om å hjelpe mennesker ut av fattigdom, om å jobbe mot moderne slaveri, mot urettferdighet, eller å drive misjon så flere kan få livet og evigheten sin forandret ved å bli kjent med Jesus. Det er lov å drømme om å hjelpe ungdom som sliter på forskjellige måter.

Selv om det neppe blir gode filmmanus av det, er det lov å drømme om slike ting også.