Jesus kalte oss til å gå ut i hele verden for å forkynne evangeliet. Det oppdraget har mange tatt på alvor og har reist til fjerne land og unådde folkeslag.

Mange tidligere norske misjonærer har nå pensjonert seg, og har flyttet hjem til Norge. Likevel besitter mange av disse spennende historier fra tjenesten som vi i iTro ønsker å løfte frem. Vi har intervjuet Ola Tulluan, som har lang fartstid i misjonens tjeneste.

Kallet til Indonesia

Ola forteller at både han og kona kjente på et kall til å reise ut som misjonærer, men de visste ikke hvor de skulle. Etter misjonsskolen ble de plassert i Japan, men på grunn av nyoppstartet arbeid i Indonesia ble de spurt om å reise dit i 1977. 

Ola jobbet som lærer på et bibelseminar på Øst-Java. I tillegg reiste han rundt som forkynner, både alene og sammen med studenter fra bibelseminaret. Han talte i mange forskjellige kirker og i unådde områder.

Men i 1989 fikk ikke familien visumforlengelse og de reiste til Singapore hvor de ble i 6 år. Der ble Ola leder for den engelske avdelingen av Singapore Bible College. Etter at han kom hjem til Norge, ble han ansatt på misjonsskolen på Fjellhaug, og deretter generalsekretær i NLM. Deretter ble det en periode i Peru fra 2012 til 2016.

Forventninger til tjenesten

– Hva var forventningene dine før du dro til Indonesia? Hvordan ble de innfridd? 

– Det var ikke like stor informasjonsflyt på den tiden, og vi visste vel  ikke helt hva vi gikk til. Vi trodde egentlig at vi skulle inn i helt primitive forhold i bushen, men ble plassert i byen Batu på Øst-java der et stort interkonfesjonelt seminar lå. Jeg var også viserektor noen år på den skolen.

Det arbeidet som jeg fikk være en del av, var nesten utelukkende preget av teologisk utdanning, taleoppdrag og evangelisering rundt om i landet både i kristne og muslimske områder.

Selv om Ola hadde sett for seg å vitne for «primitive mennesker», bodde de nå i en by og hadde de fasilitetene de trengte. Selv om det ble en overraskelse, forsto han at det var det beste for dem som familie og evangeliets fremme. Det var viktige strategiske oppgaver de fikk stå i ved å utdanne indonesiske pastorer, andre menighetsarbeidere og kirkeplantere. 

– Hvordan vil du si at arbeidet i Indonesia har utviklet seg siden du var ute og fram til i dag?

– Det arbeidet som jeg fikk være en del av, var nesten utelukkende preget av teologisk utdanning, taleoppdrag og evangelisering rundt om i landet både i kristne og muslimske områder. Vår samarbeidsorganisasjon drev også annen type arbeid som NLM støttet, bl.a. radioarbeid og hjelpearbeid gjennom fjernadopsjon.

Det svarte røntgenbildet

– Har du noen spesielle opplevelser du vil formidle til oss?

– Da vi kom til Indonesia, hørte vi om noe som hadde skjedd like før vi kom. Som ny i landet, gjorde det et voldsomt inntrykk på meg. Én av studentene ved bibelseminaret ble syk og etter hvert veldig avmagra. Mange ble fortvilet. De tok ham med til et katolsk sykehus i nærmeste større by, Malang.

Jeg har opplevd mye som på forskjellig måte har påvirket min faste overbevisning om at vi tror på en levende Gud.

– Men da de skulle ta røntgenbilde var det helt svart, og røntgen-legen forsto ingenting. De prøvde et nytt bilde, men det ble også svart. De tok så et bilde av en annen pasient, og da fungerte alt som normalt. Tilbake med gutten som var syk, for å ta enda et bilde. Helt svart.

– Da sa røntgen-legen: «Vi kan ikke hjelpe denne gutten vi, men det kan dere.» Han skjønte at gutten var plaget av en ond ånd som sakte tok livet av ham.

– Tilbake på skolen begynte de andre studentene å be for ham, at den onde ånden måtte forlate ham. Til slutt tok han imot Jesus og ble en glad og frimodig kristen. Da måtte ånden vike. Men han var så avkrefta at han døde. Det siste han sa, var: «Jeg kom hit for å få fred med Gud.»

– Dette var min første opplevelse av denne type åndskamp. Ordet i Kolosserne 2,15 fikk en ny dimensjon for meg. Det er sant: «Jesus kledde maktene og åndskreftene nakne (…) da han viste seg som seierherre over dem på korset.»

I Jesu navn, fall ned!

Ola forteller også en annen historie fra da han talte i en landsby på øya Sulawesi. Det var friluftsmøte. Under talen delte folkemengden seg, og gående nedover kom en mann med krum machete-kniv i hånda (som ble brukt bl.a. til skjære ned kokosnøtter fra palmene.

– Jeg skjønte det var meg han skulle ha tak i. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det eneste jeg sa, var «I Jesu navn, fall ned!», og mannen falt ned på bakken. Studentene førte mannen bort og jeg fortsatte å tale. Etter møte satt det en smilende ung mann der, glad og fornøyd. Han hadde blitt frelst. Vi ble der noen dager, ga ham litteratur og annen oppfølging for å styrke troen hans på Jesus.

Det ble en ny påminnelse om at Jesus er den sterkeste.

Vil du lese mer om denne historien, kan du lese det i en tidligere iTro-sak HER.

Dette er første del av et lengre intervju med Ola. Den andre delen finner du HER.