For noen dager siden glemte jeg mobilen hjemme. Det har skjedd før, og det er like krise hver gang. Uten telefon, det viktigste kommunikasjonsmiddelet av dem alle, fra åtte til fem.

Det føltes rart. Regner med du kjenner følelse: Du mangler noe. En del av deg, nesten.

Telefonen min er litt som Alberts Skybert

Telefonen min er litt som Alberts Skybert. Bare at den er synlig og svart og holdes i hånda. Den hjelper meg når jeg står alene og føler meg dum, når jeg lurer på noe og vil google det, og når jeg skal møte noen men lurer på hvor.

I går fikk jeg meg Instagram (en app der man deler bilder, gjerne med en kommentar til). Jeg burde visst hatt det for lenge siden, innser jeg. Enda følger jeg få, og få følger meg så det skjer ikke så mye. Alikevel sjekker jeg om det har dukket opp et nytt bilde ca 20 ganger i timen. Vi er online samme hvor vi er og hva vi gjør. Mobilen er med når vi lager mat, ser film, leser, jobber, trener. Overalt.

I en amerikansk undersøkelse har de funnet ut at den typiske mobiltelefoneieren mellom 18 og 24 år sender og mottar tilsammen 50 meldinger hver dag. Tror ikke det er helt annerledes i Norge. Og den samme undersøkelsen viste at over 50% i den samme aldersgruppen heller vil sende melding enn å ringe. Og jeg kjenner meg igjen. Så lenge jeg ikke hører en stemme forholder jeg meg til folk på en annen måte. Mer distansert.

Jeg vil være tilstede

Jeg vil ikke være halvveis. Jeg vil ikke være litt rundt middagsbordet, litt på sms, litt på Face, og nå også litt på Instagram. Jeg vil være tilstede. Det er ikke noe som skjer autmatisk. Hvis jeg skal være der jeg er, må jeg la være å alltid være tilgjengelig for alle andre. Og ikke minst må jeg la være å ville ha med meg hva som skjer alle andre steder.

Jeg prøver å si at det finnes situasjoner der vi bør legge fra oss mobilen

Men det er noe som ikke kommer til å gå helt opp her. Når jeg sender en melding må jeg innrømme at jeg helst vil ha et svar litt (jeg mener rett) etterpå. Når jeg ringer noen regner jeg med at de svarer. Det er her jeg må ta høyde for at den jeg har sendt melding til ikke kan svare med en gang. Eller at de ikke tar telefonen når jeg ringer. For ja, jeg prøver å si at det finnes situasjoner der vi bør legge fra oss mobilen. Ikke bare på bordet foran seg slik at vi kan følge med på hva som skjer, men helt bort. Slik at vi kan være der vi er. Helt tilstede. Slik at vi kan ha noe så gammeldags som kvalitetstid.