Jeg har en enorm trang til å forstå, det har jeg alltid hatt. Jeg trenger å vite hvordan verden er, og hvem er jeg i det store og det hele. Og hvordan kan vi vite om det er sant.

Som barn uttrykte det seg med mange spørsmål, spørsmål jeg ikke fikk gode nok svar på. Jeg var gitt en måte å tenke på: «Jesus er Gud” og “Gud er ikke som oss, en skapning blant mange, en mann i verden”, men samtidig var det som om mitt verdensbilde og min intuisjon gikk imot dette: “Verden er alt som er, snakk om Gud er som snakk om steinens drømmer”.

Det er veldig lett å tenke at barn klarer seg, de stresser vel mest over fremtiden og sosiale problemer, uansett. De kan da evangeliet. Jeg vet ikke hvor vanlig det er å tvile, men jeg kan i hvert fall være et eksempel.

Sannheten og Virkeligheten

Sannheten jeg var tildelt om Gud, var en brikke som ikke passet med Virkeligheten. Kan jeg da stole på foreldrene mine? Forkynnere? Lærere? De må da se dette. Tross alt er jeg liten og de store, jeg er dum og de smarte, lyver de? Om ikke til meg, til seg selv? Tross alt klarer ikke én av dem å svare, og nesten ingen av dem (de som så ut til å prøve) forsto. Tross alt klarte jeg, et lite barn, å gå dem på nervene, og sette de aller fleste av dem fast. De er jo voksne, de vet ting jeg ikke vet, de er lærere og teologer, og jeg er en feilet elev, de må leve i fornektelse.

Jeg kom stadig borti videoer og tekster for ateisme, eller mot kristendom og religion.

Eller har jeg misforstått alt? De er tross alt utdannede, det er ikke jeg – jeg må være blind.

En dag var jeg på bedehuset og alle reiste seg for Gud i sang, og høyden kom: O STORE GUD. Midt i full lovsang ble det helt stille, og jeg satt helt alene blant hundre andre. O STORE GUD… er du der? Står vi alle og roper i et dødt hus til en død Gud i fornektelse av Virkeligheten? Er vi maskiner i fornektelse for vår egen ubetydelighet? Later vi som vi gjør en forskjell? Drømmer vi om paradis for å glemme det vi er?

Et forsøk på å forstå

Gjennom alt dette er C.S. Lewis den eneste tydelig kristne forfatteren jeg leser og lytter til. Uten ham og hans tenkemåte tviler jeg på at barnetroen ville overlevd barndommen. Men jeg tror ikke jeg lyttet godt til ham – han var et dop jeg tok for å føle meg bedre.

Jeg kom stadig borti videoer og tekster for ateisme, eller mot kristendom og religion. Bare ved å se titler som “hundre og noe grunner til at kristendom er bakstreversk”, eller “Optimistic Nihilism” kjente jeg noe tynge meg. I frykt for å rømme fra Virkeligheten så jeg videoene og leste tekstene.

Hvorfor lytter du ikke til folk du er enig med, også?

Etterpå kunne jeg gå og tenke på det jeg hadde hørt i flere dager, i et forsøk på å forstå det. Jesus kan ikke være Gud, det stemmer ikke med Virkeligheten, denne personen har gitt meg så mange grunner til at kristendommen er for dem som foretrekker løgner over Virkeligheten. Ingen jeg kjenner kan gi meg én god grunn til at Jesus er livet, sannheten og veien.

Noen å snakke med

Jeg kjente på en trengsel etter å snakke med noen om det, men jeg så ingen som kunne ta den rollen. Noen å snakke skikkelig med, som ikke ville se på sin rolle som en slags psykolog, som ikke kom til å misforstå eller sende bekymringsmeldinger.

Jeg er ikke sikker på hvorfor det snudde, men jeg kan huske at jeg fikk et råd fra min mor: “Hvorfor lytter du ikke til folk du er enig med, også?” Jeg forsto mer og mer at jeg antok mye av min egen tro, jeg forsto ikke verdensbildet jeg påsto var mitt eget.

Da begynte jeg i større grad å lytte til og lese kristne talere og forfattere, og jeg fikk interesse for filosofi. Jeg fant ikke bare svar på spørsmål, men en måte å se verden på; jeg lærte å tenke. Når jeg nå går tilbake til flere argumenter og påstander som en gang virket som store problemer, ser jeg feilene. Jeg ser at det ikke passer med Sannheten.

Ikke en selvfølge

Internett og bøker ble min lærer, og jeg er nå trygg i det jeg tror. Men om jeg hadde funnet noen å snakke med, hadde jeg sluppet mange år med stor usikkerhet. Og det er ikke en selvfølge at jeg skulle komme over gode bøker og talere på egenhånd.

Jeg kan kanskje virke som et sært unntak, og det er ikke en helt feil antagelse. Men jeg har hørt lignende historier fra flere andre. De vet ikke hvordan de skal forholde seg til vitenskap, og når Gud blir et tema kan det tynge dem veldig.

Jeg delte denne historien stykkevis en gang, og responsen var for meg slående. Andre kjenner seg igjen, andre som ikke er like sære som meg. Om du har ansvar for yngre, eller kanskje kjenner på kallet til menighetsarbeid, vit at trosopplæring og mentoring også for barn er uhyre viktig.

Om du ikke klarer å svare, finn noen som kan. Ta spørsmål seriøst. De kan kanskje evangeliet, men vet de hvorfor de tror på det?