UP Tilbake
Toveis-kommunikasjon med Gud

Toveis-kommunikasjon med Gud

Sven Morten så at det lå noe mer i kristendommen enn hva han hadde tenkt. Da dro han til Australia og New Zealand for å finne ut mer.  

Mitt vitnesbyrd

Mitt vitnesbyrd er spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

Har du et vitnesbyrd du vil dele med andre? Ta gjerne kontakt påiTro@nlm.no.

Jeg tok en prat med Sven Morten Kjølleberg. Han har alltid kunnet kalle seg en kristen, og har vokst opp i en kristen familie med foreldre som var aktive i menigheten. Så lenge han kan huske har han skjønt at det å være en kristen var det rette, selv om han veldig lenge kanskje ikke tenkte så mye over hvorfor. «Men jeg forstod at jeg var en synder og at jeg trengte Jesus og det han hadde gjort for meg.»

– Er det perioder hvor det har vært tyngre å kalle seg en kristen?

– Spesielt på barneskolen og ungdomsskolen var det tyngre å være en kristen. Det vartyngre å skulle måtte si at jeg var en kristen. Det som redda meg i den perioden var nok det at det var selvsagt for meg å gå i menigheten. Der ble jeg sett og tatt vare på. Jeg har også hatt gode foreldre som har gitt meg de verdiene og klart å vise meg at selv om det kan være tungt å være kristen, så er ikke en lettere utvei alltid en bedre utvei.

Kristendommen var noe livsforvandlende

Når han begynte  på videregående ble det et miljøskifte. Kristendommen var plutselig noe mer enn bare en teori, noe mer enn at man sa at man var kristen og stoppet med det. Det var noe mer enn bare å gå på møte og få høre om Jesus. Kristendommen var noe livsforvandlende.

– Det at det skal være en livsforvandlende greie var nok en litt ny tanke for meg. Derfor blejeg veldig interessert i hva det var som gjorde at mennesker klarte å leve livet sitt fullt og helt for Jesus, selv i vanskelige situasjoner. Jeg tror Gud brukte vennene mine, spesielt ei som spurte hva jeg tenkte om nådegaver og andre ting. Det var med på å vekke en nysgjerrighet. Det fantes mer i kristendommen enn det jeg opplevde og hadde tenkt over. Så derfor reiste jeg på DTS (Disippeltreningsskole) til Australia.

Gud vil ha en relasjon til oss, til tross for at vi er syndere.

Det han lærte  mest om på DTS var relasjonen mellom ham og Gud, forteller han. Det var noe mer enn en enveisrelasjon. Han kunne be til Gud og Gud kunne svare, gjennom Bibelen, gjennom tanker eller gjennom mennesker.

– Dette har nok vært veldig definerende for hva jeg har valgt etterpå. Jeg begynte åskjønne at jeg ikke bare kan velge det jeg vil. Jeg har begynt å be om hvilke valg jeg skal ta, og be om å bli brukt, og å prioritere i forhold til de svarene jeg opplever at jeg får. Jeg har valgt i forhold til hva jeg skal bruke tiden min på, hva jeg skal studere og hvis jeg skal jobbe med videre.Bak denne toveis-kommunikasjonen ligger jo tanken om at Gud vil ha en relasjon til oss, til tross for at vi er syndere. At han har åpnet veien vitner om hvor mye han faktisk vil ha en relasjon til oss mennesker, og hans kjærlighet i det. Gud vil gi oss så mye av seg selv som han kan, og så avhenger det ofte av våre valg hvor mye vi får se eller oppleve av Gud. Velger vi å vende oss til Gud, eller bort fra Gud?

Etter hvert var det ikke alltid nok med fire timer om dagen.

I tillegg til  DTS har Sven Morten også vært på et bønnehus i New Zealand. Dette har kanskje blitt enda mer definerende for ham.

– I New Zealand fikk jeg oppleve at det å søke Gud gjennom Bibel og bønn kan være mer enn bare en plikt. Det kan faktisk være noe vi har lyst til å gjøre. Fire timer om dagen satt vi og ba eller leste Bibelen. Jo mer jeg ble utsatt for det jo mer fikk jeg lyst på det. Etter hvert var det ikke alltid nok med fire timer om dagen. Det å ha et kvarter, en halvtime eller en time til dagen tror jeg er noe av det viktigste vi kan gjøre sammen i fellesskap med andre kristne. Å gjøre dette bør ikke baseres på følelser, men på rutine. Dette tror jeg er alfa og omega for lønnkammerlivet vårt.

Sven Morten opplever også å bli kalt til å gå, rent konkret i dagliglivet. Ofte i perioder hvor han er i et miljø eller fellesskap som utfordrer ham, eller i samtale med venner.

– Jo mer jeg snakker om at vi må vitne, jo oftere tenker jeg på det når jeg møter en ikke-kristen kompis for eksempel. Jeg tror at en del av det å vitne, og det å utruste hverandre til å vitne, begynner ofte med at vi må begynne å snakke om hvorfor vi må gjøre det. Vi må snakke om at det er viktig, og vi må snakke om hvordan vi kan gjøre det.

Foto: Peter Curbishley @ flickr

Siste fra hver kategori