– Opplevelsen av å miste moren min har blitt del av den jeg er

– Opplevelsen av å miste moren min har blitt del av den jeg er

Martin Augestad forteller om sorgen av å miste moren sin til kreft.

iLivet

iLivet er en artikkelserie hvor vi tar opp forskjellige temaer som kan være aktuelle i dagliglivet til iTros lesere.

Saken ble første gang publisert 17. november 2020.

Martin Augestad (25) mistet moren sin til kreft som 22-åring. Det har skapt et stort savn og en dyp sorg i ham.

– Opplevelsen av å miste moren min har blitt del av den jeg er. Jeg savner henne hver dag. Jeg har ikke tall på antall ganger jeg har tenkt at jeg skulle ønske at hun hadde opplevd dette her, forteller Martin.

Han sier at han skjønner de som blir fortvilte på Gud, men at han ikke har vært der selv.

– Jeg innså at selv om jeg opplever vonde ting, så er Gud fortsatt glad i meg. Guds kjærlighet er ikke avhengig av omstendighetene våre.

Kreften kom stadig tilbake

Da Martin som 15-åring fikk beskjed om at moren hans hadde fått kreft, syntes han det var vanskelig å vite hva han skulle tenke og gjøre. Det var hans første møte med en så alvorlig sykdom.

– Jeg begynte på videregående like etterpå og fikk et miljøskifte. Det tok litt tid før jeg fortalte folk at moren min hadde kreft, men jeg opplevde å få støtte og det satte jeg skikkelig stor pris på.

Jeg hadde lenge et håp om at det kom til å gå bra.

Moren hans fikk mye behandling etter den første diagnosen. Det som gikk igjen var cellegift, strålebehandling eller at hun ble operert. Mange ganger virket det som at behandlingen gikk bra og at operasjonen virket, men kreften kom stadig tilbake over flere år.

– Jeg hadde lenge et håp om at det kom til å gå bra. Det tok aldri knekken på henne. Men da kreften kom tilbake sommeren 2017 fikk vi beskjed om at det ikke var noe mer legene kunne gjøre, sier han.

– Jeg er en person som tenker mye, så jeg hadde tenkt en del på muligheten for at hun ikke kom til å overleve. Men det er vanskelig å forholde seg til at en jeg ser så mye ikke kommer til å være her lenger.

Siste julen sammen

Den påfølgende høsten bodde Martin i Oslo, men han var mye hjemme hos familien i Sandnes. Moren hans var på sykehuset i flere måneder, og det så ut til at hun måtte ligge der over jul. Men to dager før jul ble hun skrevet ut.

– Det ble en veldig sterk julefeiring. Vi visste det var siste julen vi fikk sammen. Hun fikk beholde personligheten sin gjennom det hele, og mistet ikke seg selv. Hun var veldig god mot andre, forteller Martin.

Det gikk tre uker etter jul, så døde hun.

– Det var veldig vondt å se henne bli dårligere. Jeg fikk heldigvis vært der og holdt henne i hånden da hun trakk sin siste pust. Plutselig var hun ikke der mer, det var veldig rart.

Gjør noe med sorgen

De første månedene etterpå preget sorgen hverdagen hans, og det var vanskelig å fungere normalt. I årene etterpå er fortsatt sorgen der, men hverdagen er blitt mer normal.

– Det har gitt meg en større bevissthet rundt det å ha det vondt. Jeg håper at jeg var empatisk før, men når noen forteller meg at de har det vondt nå, så kjenner jeg fort at jeg kan relatere, sier han.

Så jeg prøvde fra dag én å være ærlig med meg selv og folk rundt meg.

Ei venninne ga han råd om å gjøre noe med sorgen før den gjør noe med deg. «Du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å skyve den vekk,» sa hun.

– Så jeg prøvde fra dag én å være ærlig med meg selv og folk rundt meg. Jeg var ikke redd for å oppsøke hjelp, og jeg er glad for at jeg begynte å gå til sjelesorg to måneder før hun døde, forteller han.

Jesus beseiret døden

I den lange prosessen med kampen mot morens kreft, fra han var 15 til 22 år, fikk Martin tid til å forberede seg på dødsfall.

Han bestemte seg tidlig for å lese seg opp på det ondes problem og hvordan kristne møter lidelse. Det har gjort han trygg på Guds kjærlighet gjennom det som er vondt og vanskelig.

– Det har gitt meg en takknemlighet for det jeg har i livet. Ikke noe er gitt meg på permanent basis her på jorden, sier han.

Det å følge Jesus er ingen garanti for at livet er perfekt.

– Det å følge Jesus er ingen garanti for at livet er perfekt. I stedet fester jeg håpet mitt til Jesus, til hvem han er og til hans budskap. Uansett hvor kjipt livet er kan jeg tenke på hvor god Gud er og på den framtiden vi har i vente.

Han sier han gleder seg til himmelen, til å leve i en virkelighet som verken har kreft eller sorg i seg. Og han har tenkt mye på hva som skjedde på korset da Jesus sto opp fra de døde.

– Jesus tok på seg ondskapen og døden som tilhører dette livet, og beseiret døden. Han nærmest håner døden. Vi vil også møte døden, men med seieren Jesus har vunnet for oss. Det er fint å knytte mitt håp til.

I Herrens hender er jeg trygg

Moren til Martin valgte selv hva det skulle stå på gravsteinen sin:

«I Herrens hender er jeg trygg.»

– Mamma sa ofte at hun følte seg trygg i Herrens hender. Bare fem timer før hun døde spurte jeg om hun fortsatt følte seg trygg i Herrens hender, og da nikket hun ja. Det var veldig vakkert og beroligende, forteller han.

 

Hæge A. Aasmundtveit

iLivet

iLivet er en artikkelserie hvor vi tar opp forskjellige temaer som kan være aktuelle i dagliglivet til iTros lesere.

Saken ble første gang publisert 17. november 2020.