UP Tilbake
Hva en edderkopp lærte meg om nådegavene

Hva en edderkopp lærte meg om nådegavene

Paulus oppmuntrer oss til å søke etter nådegavene.

Leder

Denne lederen er skrevet av Hæge A. Aasmundtveit, som er journalist i iTro.

Edderkopper. Ugh.

Det er få ting som freaker meg ut mer enn en edderkopp som plutselig dukker opp i nærheten av meg. Særlig når jeg ikke kommer meg unna den.

Det er så ille at jeg er villig til å betale noen for å fjerne den (eller være den som åpner døren på Halloween, som var avtalen i det gamle kollektivet mitt).

Mitt svakeste øyeblikk var da en edderkopp fikk meg til å grine i panikk som ung voksen – noe som er veldig ulikt meg.

En edderkopp på håndkle

Da kan du sikkert forestille deg sjokket mitt i går, da jeg skulle til å tørke hendene mine på et håndkle – og oppdaget en massiv edderkopp, tjukk, stygg, svart og større enn jeg trodde eksisterte i Norge, på håndkle mitt.

Jeg spratt tilbake, med hjertet i halsen. Problemet var at jeg var helt alene. Bare meg og Gud i leiligheten. Hadde det vært andre mennesker der, hadde jeg ikke hatt kjangs. Men jeg visste at jeg ikke kunne overse edderkoppen og unngå badet i all framtid.

Så før jeg rakk å dvele ved panikken, fant jeg en sko og … ufarliggjorde edderkoppen.

Jeg er både overrasket og stolt av at jeg klarte det.

Selvpåførte begrensninger

Det fikk meg til å tenke på andre ganger i livet jeg har lagt begrensninger på meg selv som ikke har stemt helt.

For eksempel husker jeg at da jeg kom hjem fra en disippeltreningsskole som 19-åring, kjente jeg en dragning mot å engasjere meg i forbønnstjenesten i menigheten hjemme. Men jeg syntes det var rart, siden jeg ikke var noe «bønnemenneske».

I dag er jeg engasjert i forbønnstjenesten i kirka jeg går i, og opplever det som meningsfullt og givende – og at jeg har noe å bidra med.

Nådegaver er for alle

En ting er å kjenne seg selv og sine begrensninger, for det har vi alle. Men vi trenger visdom til å skjelne mellom hva som er reelle begrensninger og hva som unødvendige begrensninger vi legger på oss selv ut ifra frykt eller tvil.

Særlig når det gjelder kristen tjeneste og nådegaver kan vi lett sammenlikne oss med andre og tenke at vi ikke er gode nok. Andre får kanskje profetiske budskap eller ser at folk blir helbredet når de ber for dem eller får tydninger til tungetale – mens du selv ikke opplever at du har noen nådegaver å bidra med.

Men Paulus er tydelig på at vi alle har våre nådegaver, at vi har en plass i Guds kirke med en bestemt funksjon. Vi er «lemmer på Kristi kropp», med ulike funksjoner som alle er viktige.

Hvilke nådegaver opplever du å ha fått?

Kulturelle begrensninger

Og så er det kanskje sånn, for flere av oss, at noen av nådegavene Paulus lister opp i 1 Kor 12 virker litt som edderkoppen på håndkle mitt. At du helst vil at noen andre skal ta tak i dem, så du slipper å forholde deg til det. Men noen ganger er det deg Gud vil bruke.

Kanskje du kommer fra en menighetsbakgrunn der alt som lukter av karismatikk blir forkastet. Eller kanskje du har vært i sammenhenger der åndsgavene har tatt veldig mye plass – og blitt misbrukt.

Da vil jeg oppmuntre deg til å søke Gud og be om visdom til å se forbi de kulturelle rammene du står i.

For Gud ønsker å gi oss Åndens gaver, så vi kan være til velsignelse for andre. «Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode.» (1 Kor 12,7)

Og Paulus oppmuntrer oss til å aktivt søke etter nådegavene: «Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver, særlig det å tale profetisk.» (1 Kor 14,1)

Da vokser vi i modenhet og får være med å bygge opp det kristne fellesskapet.

Tør du å ta edderkoppen – og søke Gud om å få mer av nådegavene?

Siste fra hver kategori