Det er ikke ofte jeg deler mitt vitnesbyrd på den måten at jeg forteller hvordan jeg har blitt en kristen. Jeg synes av og til det kan være litt vanskelig, i og med at jeg ikke har noen ekstraordinær omvendelseshistorie å fortelle. Da er det en stor trøst at det som betyr noe ikke er om jeg har den sterkeste omvendelseshistorien, men om jeg har tatt imot Jesus og vil følge ham!

Min historie

Så har jeg da vokst opp i en kristen familie. Det er jeg utrolig takknemlig for. Siden jeg var liten har jeg lært hvem Jesus er, ved daglig bibellesning ved frokostbordet, ved å gå på møter og gjennom mye sang og musikk som vi i vår familie er så glade i.

Likevel tror jeg vitnesbyrdet mitt handler om mer enn min egen historie.

Etter videregående gikk jeg to år på Bildøy Bibelskole som ble et stort vendepunkt i livet mitt, både kunnskapsmessig og ved at jeg fikk så mange gode kristne venner som jeg er så takknemlig for å kjenne i dag (vet du ikke hva du skal etter videregående, søk Bildøy!).

Året etter tok jeg blant annet et årsstudium i Kommunikasjon, Livssyn og Kristen apologetikk (aka. KL) på NLA Høgskolen i Kristiansand, som ble en øyeåpner for å kommunisere kristentroen til andre jeg møtte i studiehverdagen som ikke hadde samme livssyn som jeg (vet du ikke hva du skal studere, søk KL!).

Selv om historien min kanskje virker ordinær, ville jeg aldri ha endret på noe.

Hvem Jesus er

Likevel tror jeg vitnesbyrdet mitt handler om mer enn min egen historie. Den handler om hvem Jesus faktisk er, ikke bare hvem jeg synes Han er! Jesus viser seg for oss når vi leser Bibelen, når vi ber, og når vi er i fellesskap med andre kristne, ved at vi er Hans vitner (Apg 1:8).

Samtidig kan jeg kjenne at det ikke alltid er så lett å tro på det som står om Jesus i Bibelen og om hvem han sier jeg er. I mitt eget liv har jeg av og til kjent meg så overveldet av synd at selv etter bekjennelsen tror jeg ikke at jeg faktisk er tilgitt (1. Joh 1:9).

Han er så mye større enn det jeg kan fatte

Jeg har også kjent på at jeg ikke klarer å slå meg til ro med slik jeg er, og at jeg alltid vil jage etter å bli bedre. Jeg vil så gjerne være en «god kristen»!

Denne holdningen min avslører at jeg ikke tror på hvem Jesus faktisk er og hvem han sier jeg er. Han er ikke avhengig av om jeg tror på Hans ord om meg eller ikke; de er like gjeldende uansett!

Og det er nettopp fordi jeg ikke er en «god kristen» at jeg trenger Jesus! Han er så mye større enn det jeg kan fatte, og selv når jeg er så overveldet av skyld, så har Han tatt det på seg og tilgitt meg for det!

Jeg kan kaste min bekymring på Han, legge av mine byrder hos Han og Han vil gi meg omsorg og fred (Matt 11:28; 1. Pet 5:7). Det er utrolig befriende.