De to første årene på videregående var en vanskelig periode i livet mitt. Foreldrene mine ble separert da jeg begynte i første klasse, og kjæresteforholdet mitt hadde begynt å skrante.

I stedet for å være åpen om hvor vanskelig jeg hadde det, var jeg opptatt av å fortsette livet mitt akkurat som før; være flink på skolen, delta i fritidsaktiviteter og lederverv i ungdomsarbeidet i kirken.

Jeg var nok drevet av en (ubevisst) tanke om at det gikk bra med meg så lenge alle rundt meg så at jeg fortsatt fikk til alt jeg pleide å få til.

Jeg skulle med andre ord være en som taklet bruddet mellom foreldrene mine med en stor følelsesmessig ro, var i et stabilt og langvarig kjæresteforhold og også var vellykket på alle andre plan i livet.

Kraftig hodepine

En dag i sommerferien mellom første og andre klasse våknet jeg opp med en kraftig hodepine, som varte i elleve måneder. Jeg var til utallige utredninger og behandlinger, men ingen ting hjalp, og jeg var fast bestemt på at det ikke var noen psykisk årsak til smerten.

Innerst inne var jeg nok redd for å anerkjenne at det kunne være psykiske årsaker til at jeg hadde vondt, fordi det ville føles som å innrømme at jeg ikke taklet livet like godt som jeg ville vise verden at jeg gjorde.

I denne perioden ba jeg inderlig om at Gud skulle helbrede meg, og jeg gikk mye til forbønn. Gang på gang ble jeg skuffet.

Et større perspektiv

Så, en vårdag i andre klasse, satt jeg og leste i Bibelen, og jeg leste disse ordene fra Salme 103:

”Velsign HERREN, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign HERREN, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet. Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen.”

Jeg ble fylt av en fred jeg ikke hadde kjent før, og det føltes som om Gud talte direkte til meg.

Med ett føltes det ikke så viktig at smerten skulle gå bort lenger, for Gud viste meg at han hadde et større perspektiv: Han skulle forandre hele livet mitt, ikke bare fjerne symptomene på at jeg hadde det vanskelig.

Gud fikk en ny plass i livet

Gud ville at jeg skulle ha det godt i hjerte og tanker, og det var viktigere – og krevde noe annet – enn å vise verden hva jeg klarte. Gud ønsket at jeg skulle rette blikket mot ham og la ham være sentrum i livet, uansett omstendighet.

Den dagen fikk Gud en ny plass i livet mitt: Å være kristen handlet ikke lenger om nok en ting jeg skulle prestere, men om å ha en levende relasjon til Jesus.

”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg”, sier Jesus i Matteus 6,33.

Og hodepinen? Den forsvant et par måneder etter den dagen i mai.