UP Tilbake
Idyllisk oase endte med en dramatisk kamp mot strømmen

Idyllisk oase endte med en dramatisk kamp mot strømmen

Plutselig kjente jeg at vannstrømmen tok tak og jeg ble dratt bakover i en grop omringet av busker, greiner, tomflasker og annet skrot. Jeg fikk panikk, forteller Henriette Vigdal.

Mitt vitnesbyrd

«Mitt vitnesbyrd» er spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

Den følgende artikkelen er utformet som en samtale mellom Henriette Vigdal (22) og Håkon Rydland (22) som begge gikk på TeFT-linjen på Bibelskolen Fjellhaug skoleåret 2016/17, og var fem måneder i Øst-Afrika.  

For Henriette var det spesielt én dag i løpet av utenlandsoppholdet på TeFT som satt seg ekstra godt i minnet og som hun ikke kommer til å glemme. Den dagen var det eneste som gjaldt å gå mot strømmen!

Saltoer og god stemning i Maji Moto

Håkon: Ettersom tema for iTro denne måneden er «mot strømmen», tenkte jeg det ville passe å høre ditt vitnesbyrd og opplevelse fra den dagen. Vi var der begge to, men vi kan vel si at det ble mest dramatisk for deg. Hva var det egentlig som skjedde?

Henriette: Jo vi reiste til Maji Moto i Tanzania, en instavennlig varm kilde av vann. Etter en ganske lang stund med svømming, saltoer, undervannsfilming og god stemning spurte du meg Håkon om jeg ville bli med på en svømmetur for å sjekke ut hele området. Thomas Buhrmann ble også med, samt Joakim Bredal og Inge André Flaat som kom hoppende ned fra et tre rett foran oss.

Håkon: I Maji Moto er det også svake undervannsstrømmer, og jeg husker vi svømte med strømmen bortover til vi så en rød t-skjorte på en pinne som vi ikke før etterpå skjønte hadde en tenkt hensikt. Trolig en advarsel.

Henriette: Deretter kom vi frem til en lang trestokk som satt fast og stakk opp av vannet. Du, Thomas og jeg svømte i nevnt rekkefølge rundt stokken, da vi kjente at strømmen var så sterk at vi ikke kunne svømme imot.

Hele TeFT-gjengen sammen før hendelsen.

Strømmen dro Henriette ned i en grop

Håkon: Ja det stemmer! Plutselig havnet vi i en sterk strøm, og jeg kjente at kroppen ble dratt med voldsom kraft. Jeg og Thomas rakk akkurat å ta tak i stokken og holde oss fast.

Henriette: Men i motsetning til dere rakk jeg ikke bort til stokken. Jeg fløt med strømmen og inn i en slags liten grop omringet av busker, løse greiner, tomflasker og annet skrot. Der hadde jeg ganske liten oversikt over hvor langt fra dere jeg var, og hvordan jeg kunne komme meg ut.

Du hadde også havnet bak store palmeblader og vi kunne ikke lenger se deg.

Håkon: Jeg husker vi ropte etter deg, men fikk ikke noe svar. Du hadde også havnet bak store palmeblader og vi kunne ikke lenger se deg. Jeg var oppriktig redd for at du kom til å drukne. Hørte du oss egentlig?

Henriette: Nei jeg tror ikke jeg hørte at dere ropte en gang. Det var helt kaos. Joakim og Inge André kom også til for å hjelpe oss, men da Joakim forsøkte å dra meg ut med den ene hånda, mistet han taket med den andre. Vi var derfor nå to som i panikk kjempet om å finne holdepunkter som kunne få oss ut derfra. Joakim fikk etterhvert tak i noe og dro seg lenger ut. Han fikk samtidig dratt meg litt framover slik at jeg kunne se dere andre.

Henriette: Jeg husker også at Inge André etterhvert fikk tak i stokken, la seg så lang han var og strakte ut foten, slik at jeg akkurat fikk tak i ankelen hans og han kunne dra meg opp. På nærmest mirakuløst vis kom vi ut derfra.

Hendelsen minte meg på at Gud alltid er med, legger til rette og svarer på bønner før jeg en gang har tenkt at bønn er et alternativ.

Gud føltes langt borte, men var med hele tiden

Håkon: Slitne, i sjokk og panikk, summet vi oss litt før vi klarte å samle nok krefter til å svømme tilbake til resten av gjengen som trolig ikke fikk med seg hvilken kamp vi hadde kjempet de siste minuttene. Men hvordan opplevde du egentlig at Gud var med oppi alt dette?

Henriette: Hendelsen har i etterkant blitt en stor tankevekker, og noe som jeg stadig kommer tilbake til når jeg tviler eller føler Gud er langt borte. Den minte meg på at Gud alltid er med, legger til rette og svarer på bønner før jeg en gang har tenkt at bønn er et alternativ. Jeg har flere ganger fått spørsmål om hva jeg tenkte da det foregikk, noe jeg egentlig ikke har noe klart og konkret svar på.

Men jeg husker blant annet at da jeg var i «gropen» så jeg for meg at om jeg bare fløt videre ville jeg komme til et helt åpnet område, og at jeg kunne kommet meg trygt opp på land der. Det kan ha vært et konkret bilde av at Gud hadde kontroll, selv om det ikke føltes sånn i øyeblikket.

Da Gud føltes fjern, var han likevel nærmere enn noen gang.

Jeg fikk også sett at Gud var med i det som virket som små ubetydelige detaljer og tilfeldigheter. Slik som at vi var fem stykker og ikke bare oss to. At Inge André, som er den høyeste av oss, var akkurat lang tok til at jeg fikk tak i foten hans. Og det som kunne virke som et mislykket forsøk fra Joakim, fikk til slutt hjulpet meg ut igjen. Da Gud føltes fjern, var han likevel nærmere enn noen gang. Han hjalp oss alle bokstavelig talt i kampen mot strømmen!

Overstrømmende takk til Gud!

Håkon: Jeg tok også med meg noen lærdommer fra den hendelsen, blant annet om stokken vi holdt oss fast i. Hvis den ikke hadde vært der hadde trolig alle blitt dratt med ned i gropa og det kunne virkelig blitt kaos. Uten det faste holdepunktet kan det hende ting hadde sett annerledes ut.

Det minte meg om Kolosserne 2,7: Vær rotfestet i Ham og bygd på ham! Hold fast ved den tro dere er opplært i, med overstrømmende takk til Gud! Når vi møter motgang trenger vi å ha et fast holdepunkt, og det er å være rotfestet i Kristus. Da kan vi respondere med overstrømmende (hehe) takk til Gud!

Jeg ble også mint om Filipperne 4,14. Vi nevner ofte vers 13 om alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Det kan lett få oss til å tenke at så lenge vi har Gud på laget, klarer vi alt alene. Men vi nevner sjeldent verset etterpå: «Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød».

Vi fikk erfare at vi var helt avhengige av hverandre under denne hendelsen. Vi måtte strekke ut en hånd, et bein, og dra hverandre opp av strømmen. Dette minte meg på viktigheten av det kristne fellesskapet, Kristi kropp, når noen er i nød.

Strekk ut en hjelpende hånd når du ser at noen trenger det og ta imot en fra andre når du selv trenger det

Er det noe du har lyst å si til våre iTro-lesere helt til slutt?

Henriette: Ta lærdom av oss, hehe. Husk at Gud er med, selv når det ikke virker sånn. Let etter Guds plan i tilfeldigheter. Finn gode venner og kristne fellesskap. Pass på hverandre, strekk ut en hjelpende hånd når du ser at noen trenger det og ta imot en fra andre når du selv trenger det. Og husk at de små gode gjerninger du gjør, kan bety mye for andre.

Håkon Rydland / Privat

Siste fra hver kategori