– Det var en helt grusom dag. Jeg følte meg svak. Hvorfor skal ikke jeg klare det som alle andre klarer? Jeg var redd for å svikte meg selv, mamma og pappa, familie, venner og Gud, sier Marie Norbakken (22).

Hun smiler nå, selv om hun har vært gjennom et tøft valg preget av usikkerhet, og et press fra seg selv og andre om å fullføre det man har startet på.

– Jeg er jo ikke en som gir meg. Jeg velger jo ikke feil, sier hun.

For få uker siden startet nok et skoleår for nye og gamle studenter.

Tydelig studieretning

Norbakken var en av dem av dem som var usikker på sitt studievalg. 22-åringen kommer opprinnelig fra Sørumsand i Viken fylke, men er nå folkeregistrert i Bergen.

– Jeg er blitt bergenser, hvem skulle trodd, sier hun og ler.

Både moren og mormoren til Norbakken var sykepleiere.

– Det har alltid vært planen min. Jeg sjekket ikke engang hvilke andre studier som fantes, forklarer hun.

Etter to år på Bibelskolen i Grimstad gledet Norbakken seg til å begynne å studere høsten 2022.

– Jeg gledet meg til å faktisk gjøre noe, og føle at man er til nytte. Særlig etter to år med en ganske så uforutsigbar hverdag.

Lite motivasjon

Starten på studiehverdagen var spennende for Norbakken. Hun var i en ny by og fikk bli kjent med nye mennesker. Men noe var ikke riktig.

– En dag tok jeg meg selv i å si at jeg egentlig ikke vet om det er dette jeg skal jobbe med, men det er jo greit å ha en utdanning.

Norbakken skjønte etter hvert at dette kanskje ikke var studiet for henne. Likevel nølte hun med å innrømme det for seg selv og for andre.

Droppet ut

Tirsdag 1. november 2022 dro hun for å delta på en tidlig forelesning. Hun fant de to kristne venninnene sine og satt seg i klasserommet sammen med dem.

Plutselig sier hun høyt: «Jeg vet ikke om det er dette jeg vil. Jeg vurderer å slutte».

– Det kom som lyn fra klar himmel, sier Norbakken.

Hun hadde tenkt på muligheten før, men det var ikke før nå at hun faktisk vurderte å gjøre det.

22-åringen opplevde det som en grusom dag. Hun tenkte og grublet.

– Jeg følte meg svak. Hvorfor skal ikke jeg klare det som alle andre klarer? Jeg var redd for å svikte meg selv, mamma og pappa, familie, venner og Gud.

Om Gud hadde plassert henne på sykepleierstudiet for å være et lys og vitne, synes hun det var kjipt å droppe den planen.

Norbakken forteller hvordan hun i valgprosessen snakket strengt og rakket ned på seg selv.

– Ta deg sammen Marie, skjerp deg.

– Jeg er jo ikke en som gir meg. Jeg velger jo ikke feil.

Norbakken gikk flere runder med seg selv, snakket med familie, venner og Gud før hun bestemte seg for å slutte på studiet.

– Jeg innså at det ikke var verdt å kjempe meg gjennom studiet. Kanskje Gud vil bruke kvalitetene jeg er skapt med et annet sted.

«High five» og støtte

Norbakken ble overrasket over den positive responsen fra venner når hun fortalte at hun hadde droppet ut.

– Jeg har aldri fått så mye high fives og støtte som jeg gjorde da jeg fortalte det, sier hun.

Hun oppdaget også at det var mange andre som også hadde valgt å droppe ut av studiet på et tidspunkt.

– Jeg visste nesten ikke at det fantes andre som hadde droppet ut før meg.

Guds veiledning

Hun måtte nå finne ut av hva hun ville gjøre i løpet av vårsemesteret. Valget falt på enkeltemner ved NLA Høyskolen.

– Det var emner som var investerende for livet. Danning og trosopplæring for barn og unge, samt sjelesorg.

Norbakken fikk også bidra på ungdomsfestivaler og leirer, noe hun mener hadde vært vanskelig om hun hadde fortsatt på studiet, da de skulle ha praksisperiode.

– Jeg fikk åndelig påfyll og muligheten til å vokse trosmessig, og det er jeg takknemlig for, sier hun.

I ettertid ser hun valget om å droppe ut som en Guds veiledning.

– Kanskje var ikke sykepleier det stedet han hadde mest bruk for meg. Kanskje evnene og kvalitetene jeg er skapt med kan brukes et annet sted, sier hun.

– Gud har ikke bare en vei for meg, men flere muligheter. Vi starter ett sted, så leder han meg, og vil gå veien sammen med meg.

Lærdom

– Er det noe du sitter igjen med etter denne prosessen?

– Det er lov å gjøre feil, men det betyr ikke at du er feil, sier hun.

For Norbakken kunne det til tider kjennes som om hele verden gikk under, og sentrerte seg rundt hennes valg.

– Egentlig er det ikke en så «big deal». Det blir jo noe ut av meg uansett.

Norbakken er i dag fornøyd med at hun droppet ut.

– Jeg har ikke snudd meg tilbake eller angret en eneste gang, og det betyr vel at jeg har gjort noe rett, sier hun.

I høst begynte hun å studere sosialt arbeid på Høgskulen på Vestlandet (HVL).

– Er du redd for at du ikke liker dette, og dropper ut her også?

– Jeg har vært inne på tanken og tenkt: Oi, hva om jeg dropper ut igjen? Men nå må jeg stå i valget jeg har tatt. Bachelor blir det uansett. Denne profesjonen er bredere, og det at jeg kan jobbe i ulike områder av samfunnet er beroligende.