Når vi samles til fellesskap i kirken, er det ikke alltid vi snakker så mye om Jesus. Talen inneholder kanskje ikke så mye fra evangeliene, og praten etter møtet er som oftest preget av hverdagen og det vi bruker tiden på ellers. Kjenner du deg igjen? Jeg tror det fort kan skje at Jesus bare blir en forutsetning.

Og det stemmer jo! Jesus er jo forutsetningen og det som binder alle disse ulike menneskene sammen. Det ene vi har til felles er Jesus Kristus, men han bør ikke bare være grunnen til at vi samles, men han vi samles om. Da må vi sørge for at han får den plassen han skal ha.

Snakker dere mye om Jesus?

Noen tenker nok at alle som er i kirken kan alt dette med Jesus. Derfor trenger vi ikke prate så mye om akkurat det. Det tror jeg er feil innstilling å ha.

Vi glemmer så altfor lett

Uten jevnlige påminnelser om hva Jesus har gjort for oss, glemmer vi det. Kunnskapen om det har vi nok, men vissheten om at det er alt vi trenger for å ha fellesskap med Gud, den forsvinner.

Snart tenker man at man trenger gode gjerninger å vise fram, for å være verdig for ham. Slik fungerer det på ingen måte; våre gjerninger kan ikke hjelpe oss. Det er det kun Jesu blod som kan.

Ikke alle har hørt

Selv om kirken hovedsakelig er for de troende, hender det også at folk som ikke kjenner Jesus kommer inn dørene. Da vil vi at de skal få høre de gode nyhetene, ikke bare noen gode råd.

Det viktigste Bibelen formidler er ikke noen greie tips til hvordan vi kan bli bedre og snillere mennesker, men de gode nyhetene som forandrer på absolutt alt: evangeliet.

Evangeliet er konkret

Evangeliet er ikke at du bare må skjerpe deg litt ekstra, så blir du frelst.

Om du sier «Gud elsker deg» eller «Gud er nådig», er det heller ikke evangeliet. Det er mer konkret enn som så.

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1. Johannes 4,10)

Uten at vi tar med hva Jesus har gjort, at han døde i vårt sted og sto opp igjen, er det ikke evangeliet.

Snakk om Jesus

Jeg husker godt en time på bibelskolen der vikarlæreren enkelt og greit spurte klassen: «Snakker dere mye om Jesus?»

«Vi snakker en del om Vårherre», svarte jeg. Lite visste jeg at det fikk fram hele poenget hans: Vi må snakke om Jesus.

Ikke bare bruke det generelle «Gud», og heller ikke andre kodenavn som vi skulle komme på. Tenk på hva som kan skje om Guds barn gjør det naturlig å prate om Jesus, og ikke bare tenker litt på ham.

La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. (Kolosserne 3,16-17)