Det var en vanlig vårdag i 2015, og jeg var elev på SKS (Snow Kite Surf) linja på Hurdal Verk Folkehøgskole. Vi skulle ha litt samtale i klassen, deretter ha et par timer trening med 6 minutter hoppetau som oppvarming.

Dette var noe jeg stort sett var veldig klar for, men denne gangen hadde jeg et vondt og skadet kne etter en hendelse uken før. Jeg klarte ikke å belaste høyre kne i det hele tatt. 

Etter noen dager med krykker og svært lite bevegelse så var vi samlet og klare for den nevnte treningen.
Jeg tok tak i krykkene for å reise meg, og sa til læreren at «jeg tror nok jeg står over treningen i dag», selv om jeg tenkte det sa seg selv.

Be for hverandre

Han svarte meg og sa, «Har du vondt i kneet fortsatt?»

«Ja, klarer ikke stå på det engang», svarte jeg.

«Sett deg ned, så ber jeg for det» sa han, og satte frem en stol til meg. Han gikk for å lukke døra, og grep i samme slengen tak i en annen elev som gikk tilfeldigvis forbi. Han var en kompis, og en av de mer tydelige kristne på skolen.

Vi satte oss ned alle sammen og de to la hendene på kneet mitt og begynte å be.

På dette tidspunktet hadde jeg sagt og tenkt at jeg var kristen i omtrent 1-2 år, men det var ikke noe jeg praktiserte eller følte veldig mye på enda. 

De stoppet og be, og læreren sa, «Prøv å stå og gå på benet ditt».

Litt nølende, fordi jeg visste det ville gjøre vondt, så prøvde jeg forsiktig å reise meg og legge vekt på benet. Det gjorde vondt. Ikke like vondt som før, men fortsatt vondt.
«Det er fortsatt vondt, men litt bedre, kanskje?»

«Da fortsetter vi å be!» svarte han, ganske kjapt.

Vi satte oss ned igjen og de ba videre. De ba, igjen og igjen, og jeg reiste meg, igjen og igjen.

Det ble litt bedre og bedre for hver gang, noe som både føltes veldig rart og uforklarlig, men samtidig veldig godt. 

Han som ber for oss

«Vi ber en siste gang», sa han etter den femte eller sjette gangen jeg prøvde å gå på beinet. Igjen satt vi oss ned, og jeg lukket øyene for å virkelig kjenne etter. 

Og da så jeg noe. Jeg så noen.

Det var en slags grå-tonet, uklart bilde av det jeg så om jeg åpnet øynene mine. Et halvt klasserom, og de to som satt på hver sin side av benet mitt og ba. Så dukket det opp en lys, gyllen skikkelse. Jeg så bare omriss og uklarhet, men jeg følte at var noe godt. Den gylne skikkelsen satte seg ned ved siden av de andre, og strakte seg ut mot kneet mitt, og det var som om noen skrudde ned lyden på de to andre som ba, og en ny stemme kom til. Stemmen ba for meg.

Den ba, som om den snakket til en far, en pappa. «Jeg vil be for kneet hans, far. Hjelp meg å ta bort smerten hans. Vær med han, far.» var det jeg hørte. 

Jeg lukket opp øynene, og de sluttet å be. Jeg reiste meg igjen, men denne gangen var det ingen smerte. Det var en følelse av at det hadde vært vondt der, men det var ikke vondt lenger. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, føle eller tro. 

Jeg tok krykkene i hånda, og satte på sprang til rommet mitt for å skifte til treningstøy, slik at jeg kunne løpe tilbake igjen og ned i treningsrommene.

Jeg var helbredet, og det var en opplevelse som virkelig fikk meg til å ville søke Gud med en helt ny glede og interesse.

Jeg åpnet døra, med et stort glis om munnen, tok meg et hoppetau og møtte mange forvirrende blikk.

«Hæ, gikk ikke du nettopp på krykker?» spurte en i klassen.
«Jo!» svarte jeg, så full av energi og glede som jeg var.
«Læreren ba for meg, og nå er kneet mitt bra!» utbrøt jeg, før jeg begynte å hoppe på det benet som jeg ti minutter tidligere, ikke klarte å gå på uten hjelp av krykker.

Jeg var helbredet, og det var en opplevelse som virkelig fikk meg til å ville søke Gud med en helt ny glede og interesse.