Når jeg prater med mennesker om tro har jeg flere ganger hørt noen si: «Jeg tror det er noe mer mellom himmel og jord – en eller annen kraft eller energi. Men jeg tror ikke på Gud, Jesus eller noen religion.» 

Avfeier det etablerte

Jeg synes det er pussig at såpass mange kan avfeie etablerte religioner som milliarder av mennesker har trodd og tror på, uten å se nøyere på alternativene. I stedet slår man seg til ro med å tenke det er mer sannsynlig at det finnes noe annet åndelig der ute.  

Mange, særlig i alternative miljøer, kaller dette en kraft eller verdensånd. Men man vil ikke kalle det Gud. 

Hvorfor er det lettere å tro på en kraft vi ikke kan vite noe om enn på en Gud som utallige mennesker har trodd på og vitnet om i lange tider?  

Mer behagelig

Kan det ha noe å gjøre med at det er mer behagelig å tro på noe fremfor noen?

Er livskraften det mest fremragende resultatet av ønsketenkning som verden ennå har sett?

Det praktiske med å tro på en livskraft eller upersonlig verdensånd er at man får følelsen av at det er noe mer enn bare det fysiske og materialistiske, for det passer inn med vår opplevelse av verden.  

Samtidig slipper man å forholde seg til at man må stå ansvarlig overfor noen – en personlig Gud – for hvordan man lever livet sitt.  

 C.S. Lewis skriver i boken Se det i øynene: 

Når du jeg føler deg vel, og solen skinner, og du ikke ønsker å tro at hele universet er et er en rent mekanisk dans av atomer, er det greit å kunne tenke på denne store mystiske kraften som ruller fram gjennom århundrene og bærer deg på bølgekammen. 

Dersom du på den annen side vil gjøre noe mindre tiltalende, er livskraften en blind kraft uten moral og ånd, så den vil aldri blande seg i dine saker, slik som den brysomme Gud gjorde som vi lærte om som barn. 

Livskraften er en slags temmet Gud. Du kan slå den på når du vil, og den vil ikke blande seg. Den er spennende som religionen, uten at den koster noe, slik som religionen gjør. Er livskraften det mest fremragende resultatet av ønsketenkning som verden ennå har sett? 

Å tro det man ønsker

Noen mener troen på Gud er en psykologisk krykke, men jeg tenker det vel så mye kan være en psykologisk krykke å velge bort troen på Gud. Nettopp fordi man kjenner seg selv, og ikke vil at det skal finnes en Gud som skal dømme ens gjerninger.  

Er det fornuftig å tro på den virkeligheten man foretrekker?

Dersom Gud finnes, vil han eksistere like fullt selv om jeg ikke tror på ham. Det samme gjelder en eventuell upersonlig livskraft. Derfor må vi undersøke hva som er mest rasjonelt å tro på.  

Personlig vs. upersonlig kraft

Det er ikke mulig å bli kjent med en upersonlig kraft vil, hverken personlig eller gjennom andres erfaringer. Derfor blir det å tro på dette egentlig en tro blind tro. 

Jesus har derimot åpenbart seg i historien, og det er mulig å finne ut om ham både gjennom Bibelen og andre kilder.

Dessuten kan man høre andres erfaringer og personlige vitnesbyrd om hvordan de har blitt kjent med Gud og lever med ham.  

Relasjon

Troen på at en personlig og god Gud finnes gir oss et moralsk ansvar. Men det ansvaret blir ikke noe mer borte selv om man ikke tror det er sant. 

Derimot vil ikke en kraft kunne gi den tilgivelsen, kjærligheten og meningen vi mennesker trenger.

Vi er ikke kosmisk hjemløse. Vi har en Far i himmelen som ønsker kontakt.