Interrailfrihet
Frihet. Økonomisk frihet. Åndelig frihet. Total frihet. Det finnes mange «friheter».
24. september 2011
Begrepet interailfrihet er relativt nytt, det kan være jeg har funnet det på selv. Men det er bare ordet som er nytt, ikke det det står for. Det er snakk om den korttenkte friheten. Den friheten som er ganske egoistisk. Uten bekymringer. Et liv uten ansvar og faste planer.
Det er noe spesielt med den friheten vi har når vi er impulsive. Friheten man har på interail for eksempel. Å leve dag til dag, kanskje fra time til time, eller minutt for minutt. Den gode følelsen av å vite at, i morgen, da kan jeg dra akkurat hvor jeg vil. Så lenge toget går dit. Og det gjør det jo.
Du har jo rett til å gjøre hva du vil, ikke sant?
På interail er det du som er sjef. Du bestemmer ruta. Du bestemmer hva som skal gjøres og hva dagen skal bringe. Litt som på en deilig sommerdag når noen ringer og spør «Vil du være med stranda?» og du kan svare «Seff, det er ingen ting jeg heller vil!».
Du har jo rett til å gjøre hva du vil, ikke sant? Du fortjener det. Hallo liksom, reklamen har sagt det i mange år.
Det er en deilig frihet. En frihet som går på at framtiden er uviss og at du kan gjøre hva du vil med den. Du bestemmer. Digg.
Men hvor bra føles egentlig denne friheten i lengden? Når friheten vår er hensynsløs og selvsentrert er det ikke en megagod frihet akkurat. Så er den eneste friheten, som er verdt å ha, friheten til å gjøre det du vil når du vil?
Hun hadde aldri noensinne gått på do på kommando før,og hadde heller ingen intensjon om å begynne nå
Vi kan lage oss et eksempel. Vi har Ida som er veldig impulsiv, som aldri vet hva hun skal finne på i neste minutt, og Petter som alltid vil planlegge, og aller helst gå på do til faste tider. La oss kalle de Impuls-Ida og Plan-Petter. Vennegjengen deres er på interail. Mot alle odds er Plan-Petter med. Kanskje til alle andres fortvilselse. Men Plan-Petter har gjort en god jobb når det gjaldt å legge opp reisen. Og hadde det ikke vært for han hadde nok gjengen vært spredt utover hele Europa i hopp-på-det-første-og-beste-toget-spiriten. Han hadde i det minste fått de til å bli enige om ETT tog og EN by om gangen.
Noe som innimellom kunne skape dårlig stemning var den strenge «har-du-huska-å-gå-på-do-for-det-kan-bli-lenge-til-neste-gang»-prosedyren Plan-Petter stod for. Spesielt for Impuls-Ida skapte dette problemer. Hun hadde aldri noensinne gått på do på kommando før, og hadde heller ingen intensjon om å begynne nå. Dette førte til en stk tissetrengt Impuls-Ida på mer eller mindre upraktiske steder, og en stk småirritert (veldig irritert inni seg) Plan-Petter. Men uten Impuls-Ida ville nok turen manglet noe. Hvor kjedelig hadde det ikke blitt for resten, Plan-Petter inkludert, om alle fulgte Plan-Petter sin plan.
Tenk om alle hadde vært som Plan-Petter? Det kunne blitt ganske så kjedelig og forutsigbart. Men tenk om alle hadde levd like mye «her og nå» som Impuls-Ida? Tror ikke det hadde blitt så mye bedre.
Personlig håper jeg at Impuls-Ida og Plan-Petter en dag gifter seg (motsetninger tiltrekker) og får barn sammen, for jeg tror barna kommer til å få en god blanding av impulsivitet og planleggingsiver.
