Hans Christian flyttet hjemmefra som 15-åring for å satse på fotball på juniorlaget til Lillestrøm, og forlot sin kristne oppvekst på flere måter. – Jeg sluttet å kalle meg kristen, og utforsket både det ene og det andre. 

Kjedelig i kirken

Oppveksten beskriver han som tydelig kristen, med bønn, andaktsbok og søndagsskole. De snakket imidlertid lite om tro hjemme, og han utviklet ikke et personlig forhold til det. 

– Jeg tenkte heller at kirken var kjempekjedelig, og fant på en del rampestreker på søndagsskolen, smiler han.  

Livet hans fikk imidlertid en overraskende vending da det langvarige forholdet mellom han og kjæresten tok slutt. ‒ Det ble en svært utfordrende tid, for tidligere hadde livet vært ganske lett, forteller han.  

Buddha og Jesus 

Bruddet førte ham ut på en reise i spiritualitet og åndelighet som skulle vare i mange år, og endte i at han tenkte buddhisme var tingen. Men da fetteren hans kom tilbake fra bibelskole, begynte de å trene, prate og diskutere sammen.

– Han var gira på Jesus, jeg på buddhisme. Likevel var det noe annerledes med ham; han hadde opplevd noe i sin søken. I tillegg var hans rasjonelle argumenter sterkere enn mine, forteller han. På en hyttetur fikk Hans Christian sin første erfaring av Gud.  

Sannhet er det viktigste, og dersom kristen tro er sannhet, vil den tåle spørsmålene mine.

– Vi pratet om Gud, og jeg opplevde at den guddommelige sansen min ble vekket. Jeg begynte å tro at det fantes en Gud, men ble ikke kristen. Jeg hadde mange spørsmål, og i  trosforsvarsbøker fant jeg ut at den kristne tro kan forsvares rasjonelt. Tidligere hadde jeg tenkt at kristendommen var en ufornuftig blind tro. 

Fylte tomrommet

Gradvis kjente han også en fred som fikk ham til å be en fomlende frelsesbønn. – Der møtte mine lengsler sitt opphav, forteller han. 

I ettertid ser han at Gud fylte det tomrommet han hadde prøvd å fylle med festing, anerkjennelse og fotballkarriere.

Kort tid etter denne opplevelsen ble han utfordret av fetteren til å sette elektikerutdannelsen på pause for å ta et på Bibelskolen Fjellhaug. – Dette kjentes først helt fjernt ut, men vokste gradvis fram som realistisk.  

Kamper og troskriser

 Overgangen ble stor og spørsmålene mange da han som ny-kristen på Fjellhaug bibelskole møtte mye fremmed; jevnaldrende som hadde et konservativt syn på seksualitet og ekteskap, og bibeltekster som syntes å være kvinnediskriminerende. 

 – «Hva slags Gud er dette», tenkte jeg, men gjennom spørsmål og studium, kamper og troskriser har jeg kommet styrket ut av det. Jeg er ikke redd for å stille spørsmål til troen min. Sannhet er det viktigste, og dersom kristen tro er sannhet, vil den tåle spørsmålene mine.  

‒ Hvordan har livet ditt endret seg etter du ble kristen?  

– Hele verdensbildet mitt er omslutta av at det finnes en Gud og en mening, hvilket har gitt meg andre verdier og en ny levemåte. Jeg tenkte før at troen ikke hadde noen betydning for livet her og nå, sier Hans Christian som etter å ha lagt fotballdrømmen på hylla, satset på å gjøre Jesus kjent på skoler og studiesteder gjennom Laget (NKSS).

Varierte reaksjoner

Selv om hans nære venner opplever at han er den samme kompisen som før, kan de snakke om «den gamle HC» og «den nye HC». 

Variasjonen har vært stor i hvordan Hans Christian har blitt møtt av vennene etter han ble kristen. Kristne kamerater har hyllet det, andre har tatt avstand og vil ikke prate om tro.  

Retreat og refleksjon

Trosvaner har blitt en viktig del av hverdagen hans. Én av disse er at han på kvelden ser tilbake på dagen og reflekterer over på hvilken måte Gud var til stede.

– Det er lettere å se Gud i ettertid, forklarer han.

I tillegg forsøker han å dra på minst én retreat i året. Han nevner sin første retreat; en syvdagers stille retreat. Uten å helt vite hva han gikk til, var forventningene at Gud skulle bruke oppholdet til å «stramme» ham opp. Isteden fikk han en erfaring av å bli møtt av Guds godhet og nåde.  

– Det viktigste i troen min i dag er å være i prosessen av å oppdage hva det er å følge Jesus. Jeg lærer stadig mer om hvordan relasjonen med Gud likner på andre relasjoner. Intensitet og følelser går opp og ned, men det viktigste er å forbli i relasjonen, sier han.  

 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Utsyn, og er gjengitt med tillatelse.