Ville heller til helvete

Ville heller til helvete

Stig Morten Seierstad søkte spenning i rus, vold og biljakt med politiet, men fikk erfare et nytt liv etter at han knelte for Gud på fengselscellen.

Mitt Vitnesbyrd

«Mitt vitnesbyrd» er spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

Latteren hans fyller rommet og sprer varme og glede. Det er rart å tenke på at Stig Morten for bare noen år siden var etterlyst av politiet. Han har til sammen dommer på ni årog sittet inne i seks og et halvt år for blant annet grov vold, kidnapping, ulovlig våpenbesittelse, biltyverier og bruk og salg av narkotika. 

 

Tidlig utpå

Uten å neglisjere at hendelser i barndommen kan ha vært med og formet veien hans mot rus og kriminalitet, er Stig Morten tydelig på at han var elsket av familien, og at valgene han tok i stor grad henger sammen med hans personlighet. 

– Jeg kunne sikkert kommet med tåredryppende historier om tøffe år på skolen med sosialt press, en følelse av å være lavt på rangstigen, mangel på trygghet som følge av å bli misbrukt som barn og så videre. Men jeg har også alltid vært rastløs og hatt en trang til å ha det moro, som gjorde at jeg valgte miljøer med fyll, fanteri og høy fart.  

Etter å ha blitt tatt på dagfylla i 9.klasse ble han sendt av foreldrene på kristen folkehøgskole. 

– Det var et magisk år der jeg fikk drive med både musikk og media, og lært om psykologi. Men jesøkte spenning og begynte å røyke og selge hasj, og fikk betinget dom, forteller han.  

 

Familieliv og amfetamin

 Da han var 17 år ble han far, men familielivet i Oslo med kjæreste og baby tok en brå slutt da han på 18-årsdagen prøvde amfetamin, og havnet på kjøret i seks måneder. 

Da jeg kom til meg selv gikk jeg til en telefonkiosk, og der slo det meg: Jeg har ingen å ringe

 Jeg kjørte meg sønder og sammen med rus, mistet leiligheten og endte med nåla i armen. Jeg gikk i to måneder uten søvn før jeg kollapset på Oslo Ssier han og vil samtidig takke Gud for beskyttelse, selv om han på den tiden ikke regnet med Guds hjelp 

 Da jeg kom til meg selv gikk jeg til en telefonkiosk, og der slo det meg: Jeg har ingen å ringeDen følelsen ble en oppvekker. Så jeg dro til Gjøvik og startet på nytt med jobb og skole, forteller Stig Morten som også fikk samboer og et barn i denne perioden. 

Men på jobben kom han i kontakt med en som solgte narkotika, og veien ble kort tilbake til gjengmiljøet i Oslo.  

– Ting avanserte, og jeg havnet en del ganger på glattcella. Jeg fikk kursing i biltyveri, og vi stjal biler på høylys dag mens folk gikk forbi og stirret. Så ble det politijakt, men å se blålysene i speilet var bare et adrenalinkick, smiler han.  

 

Eskalering

Det bar inn og ut av fengsel da det kriminelle livet stadig eskalerte i en spiral av røffere vold og større doser med stoff.  

 Den siste runden utpå var beintøff, og jeg var så lei alt sammen. Jeg tenkte at jeg enten måtte kjøre dette løpet til jeg dør, ellers må jeg ut av det. 

Stig Morten, som da var 27 år gammel, meldte seg til politietmen ble med på en siste pengeinnkrevingsom endte svært voldelig, og han ble igjen etterlyst. – Dagen etter kom et titalls politimenn på døra. Så gikk jeg inn i varetekt og la alle kortene på bordet.  

 

Knelte på cella

Ved å tilstå for politiet alt han hadde gjort, brøt han med det kriminelle livet, hvilket også var hans siste holdepunkt i livet. Han hadde ingen rundt seg.  

 Jeg knelte ned på cella mi, og bønnen var ganske enkel: «Jeg vet du er der, Gud. Jeg ber for mine, at de skal være trygge. La alt jeg har gjort komme tilbake til meg, og ikke ramme dem. Så skal jeg følge deg.» 

 

Omvendelsen

Stig Morten kom fra et tradisjonelt kristent hjem, og hadde alltid trodd på Gud, men tenkte at han ikke hørte hjemme der. Han hadde en forestilling om at kristne fellesskap besto i fordømmelse, og at man alltid måtte skjerpe seg.

– Helt ærlig så ville jeg heller til helvete. Min forestilling var at djevelen i hvert fall ville ta imot meg med alle mine feil og mangler.

Han fortalte ikke noen om at han knelte på cellen, men fra det punktet begynte ting å skje; store og små ting som han i ettertid kan se var Gud som arbeidet i ham. 

– Etter hvert følte jeg at Gud var med, og så ham i stadig flere ting. Jeg møtte respekt og støtte hos folk selv om jeg brøt med det gamle livet. Jeg fikk møte de jeg hadde noe uoppgjort med, og kristne folk kom alltid i min vei.  

 

Reisen videre

 På Ullersmo ble han kjent med Trond Akerholdt fra Maritastiftelsen, som begynte å besøke ham fast, og som etter hvert ble en åndelig far for ham

Livet har derfra vært innholdsrikt; med blant annet ulikt arbeid i Maritastiftelsensamarbeid med politiet, forebyggende arbeid, avrusningsarbeid, og forkynnelse rundt om i menigheter.  

Jeg kan minnes at jeg ikke hadde noe sted å bo, at jeg hadde stukket opp armene mine med sprøyter som 18-åring.

 Jeg har fått være med på så ufattelig mye spennende. Likevel er det det beste for meg hverdagslige stunder som middag og fellesskap med de rundt meg.   

Han ser tilbake på de siste årene med undring. Stemmen hans brister når han kommer inn på hva Jesus har betydd i livet hans.  

 Jeg kan minnes at jeg ikke hadde noe sted å bo, at jeg hadde stukket opp armene mine med sprøyter som 18-åring, at uansett hva jeg gjorde så gikk jeg fra forbannelse til forbannelse. Etter jeg begynte å vandre med Jesus har jeg fått alt.  

 

Ikke en dans på roser

Stig Morten understreker at livet som kristen ikke har vært en dans på roser, men at Gud har vært med gjennom tøffe takog alltid vender det onde til noe godt uavhengig av hans egne prestasjoner.  

 Jeg kan ikke tenke meg et liv uten Gud. Det er livet mitt på innpust og utpust 

 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Utsyn, og er gjengitt med tillatelse. 

Aase Victoria Wangen

Mitt Vitnesbyrd

«Mitt vitnesbyrd» er spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.