Jeg har alltid vært kristen. Jeg har en video av meg selv som toåring der jeg synger «Boken om Jesus er boken om meg.» Den kristne oppdragelsen var vellykket.

Jeg kunne se at troen betydde mye for foreldrene mine. Etter hvert som jeg ble eldre betydde troen, og Jesus, mer og mer for meg også.

 

Ikke et konkret vendepunkt

Jeg hadde perioder der tvilen var mer fremtredende. 

Fantes Gud virkelig? 

Men alltid lå det en forundring over skaperverket i bunn, og en sikkerhet på at troen gav den aller beste forklaringen på alle de store spørsmåla mine. 

Var jeg virkelig frelst, trodde jeg nok? 

Men alltid lå det en trygghet i bunn, jeg visste at det Jesus hadde gjort var nok, og at å stole på det var det eneste som var nødvendig.

Selv om tvilen var tilstede, gjorde den egentlig bare troen sterkere. Den utfordret og gav meg lyst til å finne ut mer, lese mer; i Bibelen, og om Bibelen. 

Jeg hadde ikke et konkret vendepunkt, ingen før-etter, og absolutt ikke et spennende vitnesbyrd å fortelle. Det var tidenes mest ordinære troshistorie. Litt kjedelig syntes jeg. 

Såpass kjedelig at jeg vurderte alternativene mine.

Fantes det en synd som var såpass alvorlig at jeg kunne skaffe meg et litt skikkelig vendepunkt? Men ikke så alvorlig at det påvirket meg for mye selvfølgelig, og ikke noe som gjorde at jeg havnet i trøbbel.

Jeg hadde så lyst til å ha et spennende vitnesbyrd å komme med. Livet med Gud var litt kjedelig, liksom. Jeg ville ha de store åndelige opplevelsene, skriften på veggen og en skikkelig omvendelseshistorie! 

Livet med Gud er ikke kjedelig

Jeg tok feil, som så ofte ellers i livet. Troen min måtte modnes noen år før jeg forsto hvor teit jeg hadde tenkt. 

For det første hadde jeg ikke forstått synden, og hvilken makt den hadde over livet mitt. Jeg hadde klart å holde meg unna noen av syndene som vi mennesker kan se på som alvorlige, men ikke forstått at synden lå dypt i meg. Hele livet hadde jeg fnyst av fariseerene, men ikke forstått at jeg hadde litt av det samme i meg.  Jeg hadde jo mer enn nok synd, både i hjerte og gjerninger, til å vende meg bort fra dem og mot Jesus. 

For det andre er livet med Gud alt annet enn kjedelig. Et helt ordinært kristenliv er noe av det mest ekstraordinære som finnes.

Jeg får leve livet mitt sammen med skaperen av universet, og han bryr seg oppriktig om gleder og utfordringer jeg møter i hverdagen. I min iver etter å oppleve store ting, gikk jeg glipp av de små, men store tingene i hverdagen.

Da jeg sluttet å jage etter opplevelsene, og startet å bruke tid sammen med Gud, fikk jeg oppleve det jeg lengtet etter. Han svarer på bønn, han leder i små og store valg og er tilstede gjennom sin Hellige Ånd i livet mitt, hver dag. Ingen skrift på vegg enda, men å oppleve at Gud er tilstede i livet mitt, det er stort! 

Det er ikke hvor sykt, eller ekstraordinært vitnesbyrdet mitt er som definerer troen min. Det er det helt ekstraordinære som Jesus gjorde som definerer alt – det gir meg muligheten til å leve nært Gud i dette livet, og resten av evigheten.