Ole Gunnar Hegle ser ut som en helt vanlig 18-åring, og oppfører seg som en helt vanlig 18-åring. Men på et punkt skiller han seg ut fra sine jevnaldrende. Han har nemlig vært syk nesten hele livet, helt siden han var liten gutt.

– Det begynte egentlig allerede da jeg ble født. Jeg var helt blå, og det var tydelig at noe var galt med meg, forteller Ole Gunnar

Legene utførte flere tester på Ole Gunnar, men de klarte ikke finne ut av hva som feilet han. De mistenkte at det var astma, noe han fikk medisiner for. Likevel klarte ikke moren til Ole Gunnar å slå seg helt til ro med den diagnosen, for Ole Gunnar var så slapp og sliten.

– Legene gjorde flere tester etter at mamma insisterte. De fant ut at alt ikke var som det skulle. Jeg fikk aldri noen 100 % sikker diagnose, men sykdommen jeg hadde lignet litt på cystisk fibrose.

Ikke som alle andre barn

Ole Gunnar ble satt på flere medisiner, uten at det gav en voldsom effekt. Både i barnehagen og under de første årene på skolen var han sliten og slapp. Han kunne ikke herje og løpe slik som de andre.

– Jeg ble aldri direkte mobba, men jeg var jo annerledes enn de andre. Det førte til at jeg stilte spørsmål som «hvorfor meg, hvorfor er det akkurat jeg som må ta medisiner og ikke kan løpe?».

Da Ole Gunnar spilte fotball fikk han ballen mindre og mindre. Han kunne ikke løpe så lenge med den som de andre. Og noen ganger kunne han være så utmattet at han la seg på gulvet i gangen hjemme for å hvile da han kom hjem fra skolen.

– Medisinene jeg fikk hjalp litt, men jeg var fortsatt sliten og jeg hadde mye mindre krefter enn de andre.

Som å puste gjennom et sugerør

Tidlig på ungdomsskolen fikk Ole Gunnar lungebetennelse, noe som var ganske alvorlig med tanke på hans helsemessige situasjon. Etter at sykdommen hadde sluppet taket tok han flere lungetester som avslørte at lungene hans bare hadde litt over halvparten av styrken til normalt fungerende lunger.

– Det var som å puste gjennom et sugerør, jeg måtte hele tiden gispe etter luft. Jeg fortsatte å stille spørsmålet: «Hvorfor akkurat meg, hvorfor er jeg syk?»

Til tross for de tøffe tidene mistet ikke Ole Gunnar fokuset på Jesus.

– Jeg fortalte til moren min at det ikke var så viktig om jeg ble frisk eller ikke. Det viktigste er at jeg blir bevart i Jesus, sa jeg.

Vendepunktet

Tiden gikk og Ole Gunnar skulle snart begynne på videregående skole. Til hans store sorg så det vanskelig ut å begynne på internatskole, til det var helseproblemene for store. Men så skjedde det noe merkelig da han var på kontrollsjekk for lungene på sykehuset.

Det han fortalte var at lungene mine var like gode som en aktiv svømmer sine lunger, i følge testene. Jeg tenkte at det måtte være en teknisk feil.

– Legen kom med resultatet med et merkelig uttrykk i ansiktet. Nå må det være noe alvorlig, tenkte jeg. Men det han fortalte var at lungene mine var like gode som en aktiv svømmer sine lunger, i følge testene. Jeg tenkte at det måtte være en teknisk feil.

Ole Gunnar ble bedt om å fortsette på medisinene til neste kontrolltime. Etter noen uker droppet han all medisinen uten å kontakte legene, noe som kanskje ikke var så lurt. Men han følte seg så bra, og på neste legesjekk var lungene enda litt bedre enn sist.

– Moren min sa at det måtte være et under. Og nå må jeg jo si meg enig. I utgangspunktet var sykdommen min noe jeg måtte leve med resten av livet. Kroppen ville gradvis bli mer skrøpelig, og gjennomsnittsalderen for folk med de samme problemene er 60 år.

Nærmere Gud under sykdomsperioden

Selv om Ole Gunnar i dag er sjeleglad for å være frisk, vet han ikke om helbredelsen er udelt positiv med tanke på hans forhold til Gud.

– Noen ganger tenker jeg faktisk at jeg hadde en tettere tilknytning til Gud da jeg var syk fordi jeg da var mer avhengig av han. Jeg påkalte han oftere og leste mer i Bibelen. Men andre ganger er jeg utrolig takknemlig, og veldig glad for at jeg har et flott vitnesbyrd jeg kan dele med andre.

– Uansett om jeg er sjuk eller frisk så står jeg for det jeg sa til mamma på sykehuset. Det viktigste er å bli bevart i Jesus.