Luthersk

Hvorfor holder de kristne fortsatt på med alle inndelingene i forskjellige kirker? De fleste nordmenn er lutheranere, men mange er pinsevenner. I tillegg til alle kirkesamfunnene har vi enda flere merkelapper: Jeg som skriver dette er lutheraner, altså en «protestant». Jeg er «evangelikal», «roseniansk» og «lavkirkelig». Skal det være slik?
Jesus bad for alle kristne, «at de kan være ett, likesom vi er ett» (Joh 17:11). Og Paulus skriver strengt til korinterne at de ikke skal splitte seg opp i ulike partier: «Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller var det til Paulus’ navn dere ble døpt?» (1 Kor 1:12-13)
Derfor er det mange som mener det er best bare å kalle seg «kristne», for det er vel bedre å være oppkalt etter Kristus Jesus enn etter Luther? Hadde ikke forresten Luther et ganske merkelig syn på kvinnene? Og hva med alle utfallene hans mot jødene?
Luther selv sa blant annet: «Jeg ber om at folk lar navnet mitt ligge og ikke kaller seg lutherske, men kristne. Hva er Luther? Læren er da ikke min!»

Hva betyr det da å være lutheraner?

Alt kommer an på hva som er sant etter Bibelen. Hva betyr det da å være lutheraner? La oss forenkle det hele en smule og si det slik:
Hvis du mener at du blir frelst ved tro, ikke ved tro pluss gjerninger, da tenker du protestantisk.
Hvis du mener du kan be direkte til Jesus, uten «omveier» om helgener eller Maria, da er du ikke katolikk.
Hvis du tror at alle kristne kan og bør lese og tolke Bibelen selv, da er du antagelig «lavkirkelig»: de «høykirkelige» mener det først og fremst er prestenes oppgave.
Hvis du tror at Jesus døde for korset for dine synder, fordi det ikke var annen måte å frelse deg på, da er du sannsynligvis «konservativ», ikke «liberal».
Hvis du mener at alt avhenger av troen i hjertet, ikke av dåpsattest eller kirkemedlemskap, da er du kanskje «rosenianer».
Og hvis du tror at selv søte, små barn er «av naturen vredens barn» (Ef 2:3) som trenger Guds tilgivelse i dåpen, da er du neppe pinsevenn.
Slik kunne vi fortsette. Mange av oss oppdaget hvorfor vi er lutheranere da vi kom utenlands. I første omgang virket det nye spennende. Men etter en tid savnet vi andakter som ikke bare snakket om alt vi skal gjøre for Jesus. Vi lengtet etter noen som fokuserte på hva Jesus har gjort. Etter en tid med WWJD («What would Jesus do?»), der Jesus blir mitt forbilde, var det så godt å høre om WHJD («What has Jesus done?»), der han får være min frelser. Det var han som klarte alt det jeg ikke klarte. Og han gjorde det for meg, på mine vegne.
Det er mye godt å si om andre kristne kirkesamfunn. Og det er mye trist å si om Luther. Men det er noe helt grunnleggende som gjør at vi kaller oss lutherske. Det skal vi ikke miste for fort.
Illustrasjonsfoto:  Maria Celine Kolberg