Joh 11, 45-53

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham.  Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» 

En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne. Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

På Jesu tid var jødene i Israel under romersk okkupasjon. Dette var selvsagt ingen foretrukken situasjon for jødene, men de nøt i det minste en viss fred med romerne.

De fikk i stor grad utøve sin religion slik de ønsket. De ville derfor unngå oppstyr og radikale endringer som kunne gjøre ende på tilliten som romerne viste dem. Når Jesus kom fikk han mange tilhengere, bl.a. på grunn av hans undergjerninger.

Det som ledet opp til hendelsene i vår tekst var at Jesus vekket Lasarus opp fra de døde. Jødene som ikke kom til tro på Jesus anså han som en fare for forholdet deres til romerne.

Jesu lære var på mange måter annerledes og ny og kunne føre til store omveltninger. Jødene fryktet hva romerne ville komme til å gjøre med dem. De bestemte seg derfor for å kvitte seg med kilden til uroen, nemlig Jesus.

En større plan

Vi leser at Kaifas talte profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Hans ord hadde en høyere sannhet ved seg enn et ønske om å drepe Jesus, for slik å unngå at hele folket omfavner dette «nye» og tiltrekker seg romernes vrede. Det var en større plan i verk.

For det første var ikke Kaifas og de andre jødene hovedårsak til at Jesus døde på korset. I Joh 10:18 leser vi at Jesus sier:

«Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Jesus kom for å dø for folket. Jesus gav sitt liv.

For det andre er var det ikke bare det for det jødiske folket Jesus døde. Johannes skriver i vår tekst at Jesus også skulle «samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.» Det er oss. V

ed Jesus død er det ikke lenger et skille mellom jøder og ikke-jøder. Alle som tror på Jesus er ett folk (Ef 2:14-19).

Fred mellom mennesker og Gud

For det tredje skulle ikke Jesus dø for å skape fred med romerne, men for å skape fred mellom oss mennesker og Gud.

«For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5:10).

Helt siden syndefallet har vi mennesker i grunnen vært fiender av Gud. I oss selv har vi vendt vår egen vei. Men likevel elsker Gud oss så høyt at han selv tok straffen for vår synd.

Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot HERREN ramme ham. (Jes 53:5-6)

En enkel sannhet

Noe av det fascinerende med den kristne troen er at den er både enkel og vanskelig å gripe. Jeg har studert teologi i snart fire år. Og i stedet for å føle at jeg snart kan eller forstår alt, blir jeg heller mer klar over hvor mye jeg ikke kan eller forstår.

Samtidig kan jeg holde fast på og klynge meg til fire små, men utrolige ord: Jesus døde for meg. Jesus døde for oss, for at vi ikke skal gå fortapt, men få evig liv (Joh 3:16).