Første gangen jeg gikk til forbønn kunne jeg høre mitt eget hjerte dunke.

Da jeg fikk spørsmålet «forbønn eller samtale?», var det så vidt jeg klarte å få ut ordet «forbønn».

Jeg syntes det var utrolig skummelt i en alder av 16. Men i dag, syv år senere, får jeg frysninger (the good kind) når jeg ser at flere hundre velger å gå til forbønn på kveldsmøtene på UL.

100 den første kvelden. 150 på kveld to.

I bønn er det fellesskap.

Hva er forbønn?

Kanskje høres det skummelt ut? Kanskje du ikke føler det er nødvendig for ditt liv? Det føles utrolig sårbart, noe det også er.

Men forbønn er ikke bare for når du har det vanskelig – når livet er vondt. Forbønn er for alle, uansett om du har et bønneemne klart eller ikke. Uansett om livet er på sitt beste eller om alt er mørkt.

Det er når du kan komme akkurat som du er der og da, og det er nok. Ingen forberedelser, ingenting å prestere.

Du kan komme og bli bedt for.

Noen andre løfter deg fram for Gud – er i fellesskap med deg sammen med Gud: Du, forbeder og Herren.

For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem (Matt 18,20).

Hvorfor forbønn?

Forbønn er vanskelig. For når du velger å ta det steget, må du legge ned stoltheten din – tørre å være sårbar.

Og det er utfordrende, men viktig.

De samles to og to. De samles i Jesu navn. Og der to er samlet i hans navn, der er også Gud.

Men det som er så utrolig fint med det, er at du kan være stille. Du kan sette deg ned og noen andre ber bønnen.

Og i bønn er det også fellesskap.

Fellesskap på UL

Så derfor kjenner jeg det rører ved meg når jeg ser og hører om alle ungdommene som velger å gå til forbønn på UL.

De samles to og to. De samles i Jesu navn. Og der to er samlet i hans navn, der er også Gud.

Han hører bønnen noen ber høyt. Han hører det som ikke blir sagt. Han er tilstede.

Og jeg får faktisk frysninger når jeg ser så mange ungdommer legge fra seg stoltheten sin og komme akkurat som de er – til Gud.

Og det gir meg håp.