Superapostler utnytter sin kristne posisjon til å ære seg selv, og ikke Gud
(+ Lengre versjon) Paulus var ulært i talekunst, forfulgt og stolt av sine svakheter. Superapostlene var den strake motsetningen.
6. august 2021
«Jeg skulle ønske dere kunne tåle litt galskap fra meg», siterer Paulus i 2. Korinterbrev 11.
Med andre ord er de påfølgende versene en litt spesiell tekst, hvor vi også leser om det spesielle begrepet «superapostel». Et ord som minner litt om ordet «superkristen» (et ord som vi derimot ikke finner i Bibelen).
Men hvem var disse «superapostlene», og har vi slike «superapostler» i dag?
Selvutnevnte apostler
For noen år siden bodde jeg i Tanzania, og la fort merke til noe spesielt ved enkelte kirker jeg gikk forbi. De hadde nemlig hengt opp kjempestore bannere av en smilende mann (iblant sammen med kona) i en flott dress og slips. Foran navnet på vedkommende sto det enten apostel eller profet. Trolig var det grunnleggerne av menigheten.
Selv om de fleste av disse trolig har et ønske om å bygge Guds rike, var det likevel noe som skurret for meg. Det virket nemlig som disse selvutnevnte apostlene og profetene var mer i fokus enn Jesus. Det virket ut som de brukte sin kristne tjeneste til egen fortjeneste og oppmerksomhet.
Likevel er ikke dette bare tilfelle i Tanzania, men også på Paulus sin tid, og i våre egne kristne miljøer. Dog kanskje i litt andre varianter. Mer om det mot slutten av artikkelen.
Vranglære og forsvarstale
Utgangspunktet for at Paulus tar opp dette med superapostlene er todelt. For det første er han redd for at korinternes tanker skal bli ført på avveier og bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus.
Det virker som at menigheten tåler svært godt at noen forkynner en annen Jesus enn tidligere forkynt, får en annen ånd enn de allerede har fått eller et annet evangelium enn de hadde tatt imot.
For det andre har Paulus fått en del beskyldninger fra disse superapostlene han trenger å forsvare og forklare.
Han skriver i 2. Kor 11,5-6: «Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse superapostlene. Om jeg er ulærd i talekunst, er jeg ikke uten kunnskap, og den har jeg alltid og i alle spørsmål lagt fram for dere.»
Superapostlene var trolig dyktigere i gresk og mer velformulerte formidlere enn Paulus. De så på seg selv som verdige apostler, men satte spørsmålstegn ved Paulus som apostel.
For hvordan kunne en apostel gå gjennom så mange lidelser som Paulus? De mente også at Paulus virket sterk og myndig i brevene han skrev, men svak og lite å bry seg om da han møtte opp i egen person.
Supre etter verdens standarder
Paulus manglet alle ytre tegn på suksess og velsignelse. Han var ydmyk, sjenert, fysisk forfulgt, selvforsørgende, ubegavet og fysisk svak. Superapostlene var motsetningen. De var modige, talentfulle, respektert, friske og tok gjerne imot penger fra menigheten.
Det betyr at Paulus ikke mener at disse apostlene faktisk er så supre, men bruker uttrykket sarkastisk for å beskrive hvordan de fremstår i egen kraft. Disse er bare supre etter verdens standarder. Ikke nødvendigvis etter Guds standard.
Paulus var ulærd i talekunst, men forkynte likevel evangeliet.
«Disse falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel. Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger.» (2. Korinter 11,13-15)
Selv om disse apostlene virket ut som flotte folk, tjenere for rettferdighet og med forkynnelse som hørtes veldig «kristent» ut, var de falske apostler. De var mer opptatt av sin egen ære enn å ære Gud.
Min nåde er nok for deg
Paulus mente derimot at han var den sanne apostel, og underbygger det med å liste opp alle nederlag og lidelser han hadde gått gjennom.
Han var ofte i fengsel, ble pisket, ble steinet, led skipbrudd og mye annet.
Så avslutter han listen med å skrive: «Skal jeg være stolt, vil jeg være stolt av min svakhet.»
Men Paulus hadde jo ikke bare gått gjennom lidelse. Han hadde jo mange bragder han kunne skryte av og høye åpenbaringer han hadde fått av Gud. Likevel visste han om faren ved at han kunne gjøre for store tanker om seg selv.
Han hadde dermed fått en torn i kroppen for at han ikke skulle bli hovmodig. Paulus hadde bedt til Gud om at han skulle ta den vekk, men Herren svarte disse kjente ordene:
«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.»
Så hva med deg? Er du stolt over dine svakheter? Da kan Kristi kraft ta bolig i deg!
Er du fylt av glede når du blir mishandlet, er i nød, forfølgelse eller i angst? Nettopp da er du sterk!
(De fleste av oss vil vel egentlig svare nei på de spørsmålene, fordi vi så lett ønsker å lykkes slik som resten av verden. Men Gud ser ofte annerledes på ting. Vi kan be Gud om å vise oss hans nåde i praksis.)
For når vi er skrøpelige i egen kraft, får Kristi kraft skinne gjennom!
Paulus ønsket å leve sånn, fordi Jesus lærte oss å leve sånn. Jesus ydmyket seg også da han vasket disiplenes føtter. Han underviste blant annet at den som vil bli størst, skal være som en slave. Og at den som mister sitt liv for Jesu skyld, skal finne det.
Ser vi dette i dag?
Et par tusen år senere opplever vi flere tilsvarende problemstillinger i moderne menigheter. Menigheter blir infiltrert av tanker og meninger som ikke er bibelske.
Mange av dagens falske lærere virker flotte og oppriktige, de forkynner engasjerende og veltalende. Alt høres så fint og «kristent» ut. Slik som superapostlene.
Det betyr ikke at popularitet og suksess, velformulert forkynnelse eller sterke kristne nødvendigvis er galt.
Popularitet ≠ Superapostel
Spørsmålet blir bare om man bruker den muligheten til å vitne om Jesus, og ikke seg selv. For i en slik posisjon er det lett at fokuset vårt bort dras bort fra det viktigste.
For denne fristelsen for hovmod gjelder ikke bare pastorer i megakirker, men alle kristne. Jesus ser til hjertet, og ikke vårt ytre. Han gir nåde i vår svakhet.
Sagt med andre ord; de som virker mest «superkristne», er kanskje ikke det likevel. Kanskje er de mest «superkristne» de som lever sitt kristenliv uten egen ære og berømmelse?
Preach the gospel, die and be forgotten – Zinzendorf
Vil du lese mer om dette kan du sjekke ut disse to artiklene:
