Noe av det jeg oftest hører fra andre kristne når de skal forklare kristendom til en utenforstående, er setningen: «Kristendom er ikke religion, det er en personlig relasjon». 

På sett og vis er dette sant. Det er viktig at akkurat du kjenner Jesus, ber til han og lar ham være Herre i ditt eget liv.

Likevel mener jeg at å si at kristendom handler om en personlig relasjon med Jesus er misvisende. Det er ikke direkte feil. Men det blir så ensidig og ubalansert at resultatet kan bli en grundig misforståelse.

En forståelig misforståelse

Å tenke at kristen tro mest av alt handler om en personlig relasjon med Jesus er ganske forståelig. For det første lærer Bibelen oss at vi kan legge alt vi har på hjertet foran Gud i bønn. Og da blir bønnen ofte en personlig samtale med Han. I tillegg er det mange historier i Bibelen hvor individer blir sett og anerkjent. Det er ikke tvil om at Gud bryr seg om enkeltmennesker.

For det andre er hele samfunnet vårt ekstremt individualistisk. Du har din egen bankkonto (selv om dine foreldre kanskje styrer den), din egen kjæreste og din egen drøm for livet. Så hvorfor kan du ikke ha din egne personlige relasjon med Jesus?

Blinkende varsellamper

Grunnen til at jeg likevel er skeptisk til en slik forståelse, er at det faktisk ikke står i Bibelen at å leve som en kristen først og fremst handler om å ha en personlig relasjon med Jesus. Det bør få varsellampene til å blinke. Hvis dette virkelig er det sentrale i den kristne tro, bør det vrimle av skriftsteder som får frem dette.

Men hvis det å være kristen ikke handler om en personlig relasjon, hva handler det om da? Blir kristendommen slik som de andre religionene der det gjerne handler om å gjøre seg fortjent til frelse, nirvana eller hva det måtte være?

Å bytte ut et ord med et annet

Nei, på ingen måte. Vi trenger faktisk bare å bytte ut et ord med et annet. Og det er ordet «personlig» med ordet «felles». Å være kristen handler om å ha en felles relasjon med Jesus.

Høres dette rart ut? Det skjønner jeg, men det finnes faktisk enormt mange bibelsteder som snakker om denne felles relasjonen. Paulus veileder ulike menigheter, og skriver i flere av sine brev om at de skal være en kropp. 

«Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer.” (Rom 12,4-5)

Jesus maner flere steder til enhet blant disiplene. Og han lærte dem en bønn da han var på jorda. Ikke «min far», men «vår far».

Fokus på kristent fellesskap

Også ellers i Det nye testamentet er det et enormt fokus på fellesskap. Paulus ville ristet på hodet over den moderne ideen om at tro er noe helt privat, noe du kan holde for deg selv, og at det ikke er nødvendig å tilhøre et kristent fellesskap. Nei, den kristne tro er noe vi har felles og noe som utøves i fellesskap.

Og er ikke dette egentlig litt fint? I stedet for at du har Jesus for deg selv, og dermed står i fare for å ubevisst forme han i ditt eget bilde, så formes i stedet alle medlemmene i det kristne fellesskapet sammen etter Jesu ord og Den hellige ånd. Vi blir en enhet. Akkurat slik Han ønsker det.