UP Tilbake
«Til kirken vi går»

«Til kirken vi går»

Kirka på innsiden og utsiden.

Tema

Tema på iTro i juni er «Til…».

En ting først. Med kirka mener jeg her kirka som menighet/forsamling/kristent fellesskap. Jeg bruker begrepet vidt, men konkret. Så det er verken kun vår tidligere statskirke jeg snakker om, eller kirka alle kristne er en del av. Og selv om det er kirkene jeg snakker om, mener jeg ikke kirkebygget, men menigheten.

Kald.  Noen ganger har jeg lurt på hvordan det ser ut utenfra, dette med kirker. Altså, det at så mange eller få møtes for å høre fra ei bok, synge noen sanger sammen, og av og til stå i en halvsirkel og ta imot noe vi (eller de) kaller nattverd. Det må jo virke rart.

Jeg hadde nok tenkt mitt om kirka. Hadde nok gjort meg opp noen inntrykk. Kanskje at den er litt kald. Er ikke kirka et sted der alle tror de er bedre enn de andre? Og er det ikke et sted der hele poenget er at ingen skal se hvordan du har det, og iallfall ikke spørre deg om det? Er ikke kirka stedet der ingen kommer til å gi deg en klem, samme hvor mye det ser ut som det trengs? Og er det ikke et sted der folk går på søndager, selv om de ellers dropper alt som heter kristen etikk og moral?

For en kirke skal faktisk ligne Jesus

På innsiden.  Hvis jeg går tilbake til innsiden, innsiden av kirka, så må jeg innrømme at noen ganger er noen av «fordommene» sanne. Det hender vi tror vi er bedre enn resten. Det hender vi setter på en maske. Det hender at vi overser at noen trenger en klem. Og kirka er ikke et sted der alle alltid går «all in». Men det er noe som ikke er som det skal hvis dette er ting som definerer kirka. For en kirke skal faktisk ligne Jesus. Jeg mener; hvis vi ikke kan se minst et par likhetstrekk mellom kirka og Jesus, er det noe som er feil.

Kirker består av mennesker. Og mennesker er syndere. Derfor vil den ikke være perfekt.

Det betyr ikke at vi trenger å gi opp. Kirka kan være et sted der man kan komme som man er, med alle sine feil og mangler (selv om det høres klisje ut). Der man kan komme i joggebukse hvis det er den eneste reine buksa du har, og alternativet hadde vært og bli hjemme. Der man kan gråte når noe er vanskelig. Der man kan få hjelp til helt praktiske ting, som å få plenen klipt eller leksehjelp i tidenes vanskeligste matte. Der man kan dele gleden når man endelig har fått drømmejobben. Og viktigst av alt, kirka må være et sted man kan komme å få et møte med Gud.

Et sted der man får stille vanskelig spørsmål uten å bare få enkle svar på de

Lov å stille spørsmål.  Jeg tror ikke å ha lav terskel i kirkedøra må bety å droppe å mene at det som står i Bibelen er sant. Jeg tror det betyr at kirka må være et sted der man får stille vanskelig spørsmål uten å bare få enkle svar på de, hvis man i det hele tatt får svar. Jeg tror det betyr at kirka må bry seg om mennesker, og vise at de bryr seg. Jeg tror det betyr at kirka er sammen som en familie på tvers av generasjoner, og tar vare på hverandre. Jeg tror det betyr at man får høre og se evangeliet om Jesus, det enkle, klassiske og «gammeldagse» evangeliet.

Jeg går ut igjen. Til utsiden. Ville jeg gått inn i en kirke? Og ville jeg blitt værende?

Ærlig om at livet ikke alltid er happyclappy

Inn eller ut?  Det er vanskelig å si om jeg ville gått inn eller ikke. Men om jeg først hadde gått inn, hadde jeg slitt med å ta imot budskapet om Jesus om jeg ikke så det igjen hos folka jeg møtte inne i kirka. En annen tanke jeg kanskje hadde hatt om jeg var på utsiden er: «Hvorfor kommer de ikke ut til oss med dette budskapet, hvis det er så fantastisk som de påstår?»

Ærlighet vare lenge. Er vi ærlige om at vi er mennesker, om at vi er syndere, om at vi av og til (noen oftere enn andre) ikke får det til, om at livet ikke alltid er happyclappy, om at vi noen ganger har en dårlig dag, og om at vi ikke skjønner alt Gud gjør eller ikke gjør, er vi kanskje et stykke på vei?

Én kropp, ett legeme sier Bibelen at vi er.I Jesus. For Jesus. Og for hverandre. Kirka må være et sted man ikke bare får møte Jesus, men der man får vokse. Som kristne. I ham. Fullstendig avhengig av Gud.

Å være fullstendig avhengig  av Gud, handler også om å huske at det er hans kirke, at vi ikke klarer å fikse eller bygge den uten ham.

Når man (vi, jeg eller du) er en del av en kirke, er man en del av en kirke. Da har man et slags ansvar for å gjøre den til det man skulle ønske den var. Vil jeg bli sett, kan jeg starte med å se. Vil jeg at andre skal bry seg, kan jeg begynne å bry meg. Vil jeg at kirka skal ha Jesus som Herre, kan jeg begynne å la Jesus være Herre.

Ill.foto:  Ivar Husevåg Døskeland på flickr

Siste fra hver kategori