Vi snakker veldig lite om døden. Det er tabu, det er vanskelig og det er veldig personlig. Det er også noe vi alle møter – flere ganger i løpet av livet. Selv om det er sårt å snakke om, er det viktig å snakke om. 

Nylig kom det ut en dokumentar laget av Solveig Kloppen. Vi får være med henne og familien da hun mistet både moren og søsteren sin på kort tid. Det er sårt og trist å se på, men det er også sterkt og modig gjort å snakke åpent og ærlig om hvordan vi opplever døden. 

Flukt fra sorgen

Døden er vanskelig for alle. Selv som kristen er det helt naturlig at døden er en vanskelig ting å forholde seg til. I noen tilfeller er troen en trøst i møte med døden, noen ganger føles kanskje tapet enda større. Kanskje mister man noen som ikke trodde på Jesus, eller som ikke snakket så mye om tro – det kan være ekstra vanskelig med ubesvarte spørsmål.

Vi reagerer alle ulikt, og vi sørger på vår egen måte. Noen blir veldig opptatt av å alltid ha noe å gjøre, «en flukt fra sorgen» som Solveig nevner i serien, mens andre sørger mer åpenlyst og trenger oppmerksomhet og trøst. 

Det finnes ingen riktig måte å sørge på, men uansett er det viktig å ha noen å snakke med. Den beste sorgterapeuten av dem alle – det er Gud. 

Gud har sørget for hver og en av oss.

Hva vet Gud om sorg, tenker du kanskje? 

Gud har opplevd mer sorg enn noen andre. Han skapte oss, og ønsket å leve sammen med oss – men vi valgte han bort. Som en konsekvens av dette måtte vi alle dø. Gud har sørget for hver og en av oss. Gud sørget også da han fant løsningen, og muligheten til å igjen kunne være sammen med oss, for dette innebar at Gud selv – Jesus, måtte dø. 

Jesus er sterkere enn døden

Det er bra at vi snakker mer om døden. Den påvirker oss alle, og vi kan ikke ignorere faktumet at livet her på jorda en gang tar slutt. At en så offentlig person som Solveig tør å fortelle om sine opplevelser, kan kanskje hjelpe, slik at flere tør å snakke om sin sorg. 

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom 8, 38-39

Jeg hadde en oldemor som ble veldig gammel før hun døde. Hele barndommen min, hver besøk, snakket hun som om det var siste gang vi møttes. Men ikke på en trist måte – hun gledet seg til Himmelen. Det var nesten som om hun var litt irritert – nå var det vel snart på tide å komme helt Hjem! Det er ikke alle historier som er like gode som denne, og noen ganger blir mennesker borte så altfor tidlig. Likevel kan vi som kristne alltid glede oss over Håpet – når alt er slutt her, kommer vi helt Hjem. 

Døden er vanskelig, og det er uendelig trist når vi mister noen som står oss nær. Vi har lov til å sørge, og trenger å sørge. Men vi trenger ikke å frykte døden. Døden har ikke lenger makt til å binde oss som er frelst ved Jesus. Ingenting, heller ikke døden, kan skille oss fra hans kjærlighet. 

Den kjærligheten som Jesus viste oss da han valgte å dø for oss, i vårt sted, er sterkere enn alt. Han tørker hver en tåre fra vårt kinn, han er Håpet.

Det er litt paradoksalt. Når det tristeste skjer her på jorden, får vi del i den evige gleden i himmelen. Vi får endelig gjøre det vi egentlig var skapt til – leve sammen med Gud.