Grunnen til at jeg nå har engasjert er skriver, er et sterkt ønske om å nyansere minnet etter tvillingbroren min. Han var en av de mest betrodde i kretsen rundt Jesus fra Nasaret, en av de tolv. Selv ble jeg aldri fullt så kjent, men det er ikke for å fremheve meg selv at jeg nå tar til orde. 

Jeg vet ikke hvorvidt Tomas ville brydd seg om at han er blitt en gallionsfigur for tvilere – til det var han for ivrig etter å forkynne evangeliet. Men jeg, tvillingbroren hans, synes det er litt merkelig.

Når alt kommer til alt var det ikke tvilen som sto i sentrum hos Tomas. Tvert i mot var han ikke vond å be da Jesus fra Nasaret kalte ham til tjeneste. I tre år vandret han sammen med mesteren, uten at han kunne vite sikkert at personen han fulgte var Guds sønn. Han valgte altså å tro. 

Tilfeldigheter gjorde at Tomas ikke var til stede da Mesteren, etter angivelig å ha stått opp fra de døde, møtte de trofaste etterfølgerne sine bak lukkede dører. Tomas skjønte at disiplene hadde opplevd noe utenom det vanlige, men på det grunnlaget kunne han ikke delta i jubelen over Jesu oppstandelse fra de døde.

Han måtte finne det ut selv, som han sa: legge fingeren i Jesu naglemerker og stikke hånden i sidesåret hans. Akkurat dette utsagnet synes jeg har fått for stor vekt i manges omtale av Tomas. Han ville bare ha førstehånds kjennskap til noe han skulle basere livet sitt på. 

Utbruddet hans da han så Jesus stå foran seg, forteller alt: «Min Herre og min Gud!»

En stund senere skjedde det utrolige, ifølge Tomas, at Mesteren kom til dem gjennom en lukket dør og ønsket dem Guds fred. Nå fikk Tomas ønsket og kravet sitt oppfylt, han fikk nemlig et tilbud om å stikke hånden sin i Jesu sår. Men Tomas var ingen makaber mann. Utbruddet hans da han så Jesus stå foran seg, forteller alt: «Min Herre og min Gud!»

Mange har påpekt at Tomas var et slikt troverdig menneske, en som kjempet både med tvil og med tro, en slags åndelig tvilling som vil stå som et lysende eksempel for ettertiden. Jeg kjenner meg også igjen i denne beskrivelsen av Tomas, som hans kjødelige tvilling. Men jeg synes Mesteren var urettferdig mot broren min da han sa: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

For noen år siden døde Toomas etter å ha levd resten av sitt liv i vissheten om hvem han trodde på. At mange nå har begynt å kalle ham Tomas Tvileren, er derfor en gåte for meg. Hvem av disiplene var det som aldri tvilte på Jesus fra Nasaret? 

Nei, når jeg tenker over det, tviler jeg på at Tomas ville likt kallenavnet sitt. For jeg er ennå ikke sikker på om Jesus fra Nasaret var Guds sønn. 

Men Tomas trodde dette, det er hevet over enhver tvil.