Hvis du er litt som meg, så kjenner du kanskje igjen følelsen av at man husker om talen var bra eller ikke, men ikke nøyaktig hva som var så bra. Det meste går litt i glemmeboka ikke så lenge etterpå, men jeg liker å tro at det samler seg i en fellessekk med kunnskap og kjennskap til Gud og hans ord.

Noen taler klarer å stå ut i mengden. De får lov å ha en egen sekk. La meg fortelle om en slik. Sommeren 2020 hørte jeg dette, som jeg fremdeles husker:

«Veien til frihet går gjennom såret»

Hva betyr det?

Mange kan nok kjenne igjen følelsen av at man er bundet. Joda, man kjenner jo Jesus og vet at han frigjør oss – men det virker ikke helt sånn i dette tilfelle. Fortida holder deg fortsatt tilbake, og den er i veien for å leve i den friheten som Jesus tilbyr.

Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. (Johannes 8,32)

Jesus sier at han er veien, sannheten og livet – og vi kjenner Jesus. Hvor ligger da problemet? Jeg tror det handler om at man ikke kommer framfor Jesus med hele seg. Det mørkeste inni oss, og det verste vi har gjort, det vil vi helst ikke at noen skal få vite. Heller ikke Jesus.

Jesus frelser oss ikke bare til en framtid med ham, men også fra vår fortid.

Dermed gjør man seg selv til en fange – som Jesus så gjerne ville ha satt fri.

Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. (Galaterne 5,1)

Liker ikke høre det

Og så igjen denne setningen jeg hørte: «Veien til frihet går gjennom såret»

Jeg tenkte at det hørtes riktig ut, men jeg likte ikke helt å høre det. For man vil jo ikke grave opp i gamle ting som er «glemt for lengst». At «tiden leger alle sår» er dessverre en løgn som altfor mange tror på og holder seg til.

Kom til korset

For meg tok det enda to år før jeg virkelig fikk erfare i eget liv at veien til frihet gikk gjennom såret. Jesus frelser oss ikke bare til en framtid med ham, men også fra vår fortid. Da må vi tørre å komme med også den til Gud. Han fordømmer deg ikke. Kom til korset.

Trygve Bjerkrheim skriver sterkt hvor forløsende og herlig det kan være, i siste vers av Takk at du tok mine byrder:

So vil ved korset eg standa,

Med undring eg ser: Eg er fri!

Eg skal ikkje døy, eg skal leva

Med Jesus til æveleg tid.