En god bønnevane å tilegne seg er å begynne med takk og lovprisning. Gud fortjener vår takk. Hver dag gir han oss mye mer enn vi kommer på å be om. Og det uten at vi har fortjent det. Noen ganger kan vi likevel kjenne at det blir vanskelig å takke. For livet byr ikke bare på glede og harmoni.

Det preges også av det uforutsigbare, det uforståelige, det smertefulle og det onde. I møte med disse sidene av livet kjenner vi at takken sitter langt inne. Vi kjenner oss heller triste, maktesløse, sinte, og noen ganger beint fram rasende! Trangen til å klage blir langt større enn lysten til å takke.

Menneskers klage fikk stor plass

Denne virkeligheten var ikke fremmed for Bibelens forfattere. Leser vi for eksempel i Salmenes bok, oppdager vi fort at menneskers klage til Gud får stor plass. Faktisk regnes over en tredjedel av salmene som klagesalmer. «Hvorfor, Herre?» spurte de når de opplevde livet vondt og urettferdig. Og når de opplevde at Gud var sen med å hjelpe spurte de: «Hvor lenge, Herre?».

Legg merke til at klagen er rettet mot Gud. De vendte seg ikke bort fra Gud, men kom til ham med sin smerte.

Og viktigere enn det: De ble værende hos Gud gjennom det vanskelige og erfarte at Gud var til å stole på. De fikk kanskje ikke svar på alle sine spørsmål, men de ville heller bli hos Gud med det som var vondt enn å vende seg bort fra ham.

Hvorfor gjør du ingenting, Gud?

Her i tiden vil vi noen ganger spørre: Hvorfor Gud? Hvor lenge skal jeg ha det slik? Hvorfor gjør du ingenting? Men når disse spørsmålene melder seg, skal vi få komme til Gud med dem. Gud tåler vår klage. Han tåler våre «hvorfor?». Vi får ikke alle svarene, og vi kommer heller ikke til å forstå Gud fullt ut. Men vi kan være sikre på at han elsker oss også når vi møter motgang og smerte.

David hadde erfart dette så sterkt at han kunne skrive:

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg (Sal 23:4).

Bibelens Gud er ikke en Gud som står på avstand og ser på mens vi lider. Jesus gikk «smertens vei» for å frelse oss fra våre synder, fra Djevelens og dødens makt.

Derfor kan Gud love oss at han en dag vil skape en ny himmel og en ny jord. Der skal det ikke lenger være død, sorg, skrik eller smerte (Åp 21:4). Dette håpet kan også fylle våre hjerter med takk, selv når vi møter motgang og smerte. Jeg vil til slutt ta med et sangvers fra sangen «Ja, engang mine øyne skal»:

«Ja, engang mine øyne skal
se kongen i hans prakt;
Få tilbe i hans tempelhall
Hans nåde og hans makt.
I et krystallklart hav av lys
Forsvinner tidens natt og gys.
Forvandlet blir hver gåte her
Til lovsangsjulbel der.»