UP Tilbake
Hun ba til Allah. Jesus svarte.

Hun ba til Allah. Jesus svarte.

Med kniven under madrassen ropte hun til Allah og ba ham berge henne fra volden. En mann i hvite klær kom med svaret.

Mitt bønnesvar

Denne månedens serie er «Mitt bønnesvar», der noen av våre lesere deler et bønnesvar som har betydd mye for de.

Dette bønnesvaret er anonymt da vår søster lever under forfølgelse for sin tro, også i Norge.

Som liten nysgjerrig jente måtte jeg underkaste meg en Gud jeg ikke kunne tro på. Jeg lærte at den Guden jeg måtte tilbe kun snakket og forstod arabisk. Jeg lærte at kvinner syndet mer enn menn fordi Allah hadde skapt dem dummere, og at det derfor var flest kvinner i helvete. Jeg lærte at Koranen skulle pugges, ikke forstås.

Tusenvis av ulovlige spørsmål

Jeg ble kastet ut av den ene koranskolen etter den andre på grunn av mine mange undrende spørsmål. Hvorfor kunne ikke Allah forstå somali? Hvorfor kunne ikke Gud ta hensyn til kvinners dumhet og la oss slippe helvete hvis vi ikke visste bedre enn å baksnakke og synde? Hvorfor var det ikke tillatt å stille spørsmål om Allah og Koranens lære?

Jeg hadde tusenvis av ulovlige spørsmål, og koranlærerne reagerte som regel med forbauselse og slag fra trestokkene sine.

Jeg gikk kledd med hijab og oppførte meg slik en god, lydig pike skal, men i mitt hjerte klarte jeg aldri å underkaste meg Allah. Jeg verken leste i Koranen eller ba utenom det jeg var nødt til å gjøre i skoletiden for å ikke bli slått av lærerne.

Kniv under madrassen

Jeg hadde en verge og onkel som skulle passe på meg. Han var avhengig av khat, og brukte dagene på å finne khat selv eller noen som kunne spandere på ham. Fra ettermiddag til sene kveld satt han hjemme og tygget khat, sammen med kjente og ukjente menn, mens jeg og andre jenter i slekta serverte te. Han ble lett sint og voldelig, særlig på de dagene han ikke fikk tak i nok khat, og det å bli sparket og slått med belte var en del av hverdagen min.

Én dag ble det for mye. Jeg orket ikke mer. Jeg var tretten år gammel og bestemte meg for å ta mitt eget liv.

Men jeg klarte ikke. Jeg kunne ikke ta kniven som lå under madrassen min. Så jeg bestemte meg for å be til Allah.

Hører du, Allah?

Jeg vasket meg og ba alle de fem bønnene. Jeg hadde hørt i moskeen at når det er midnatt kommer Allahs ånd nærmere vår himmel, og siden det er stille ved midnatt har man større sjanse for å bli hørt. Så hver natt stod jeg opp ved midnatt og ba midnattsbønnen. Jeg ba om å bli berget. Jeg ba om å få slippe volden.

Og så, én natt fikk jeg en drøm.

Mannen i de skinnende, hvite klærne

Jeg var i en stor ørken, og overalt hvor jeg så, var det bare ørkensand. Ingen tre, ikke noe vann, bare Sahara. Det var ingen andre mennesker der enn meg, men massevis av aper. Ja, aper i menneskeklær! Jeg var bortkommet og fortvilet i drømmen, apene dro i kjolen min og prøvde å snakke til meg, og jeg prøvde å snakke tilbake, men vi forstod jo ikke hverandre. Jeg gikk og gikk, uten å se andre mennesker.

Mens jeg gikk ble sanden jeg gikk i formet som en vei, og jeg så en skikkelse komme mot meg. En mann. En mann med skinnende, hvite klær. Han kom gående mot meg, og det lyste så sterkt av ham at jeg måtte bruke hendene mine for å skygge for øynene. Da han kom helt nær meg stoppet jeg og prøvde å se på ham. Han hadde et behagelig nærvær. Jeg bare stod der og så på ham. Han sa: ”Finn din tro, det er det som holder deg menneske.” Finn din tro. Det er det som holder deg menneske.

Finn din tro!

Jeg våknet, og tenkte ”for en merkelig drøm”. Men det virkelig underlige var at samme natt drømte jeg akkurat det samme. Når jeg for fjerde gang drømte den samme drømmen begynte jeg å forstå at dette måtte være mer enn en drøm. Jeg sa: ”men Allah, hvilken tro er det du snakker om? Jeg er jo muslim, jeg ber jo fem ganger om dagen og leser i koranen? Hvilken tro er det som holder meg menneske? Hvis jeg ikke hadde den troen, ville jeg også blitt en ape da?”

Jeg fortsatte å be midtnattsbønnen, og jeg fortsatte å drømme det samme. Én natt, etter at mannen med de skinnende, hvite klærne og det behagelige nærværet igjen hadde sagt ”finn din tro”, våknet jeg med en melodi i hodet. Mens jeg nynnet melodien kom ordene til munnen min og jeg sang de veldig forsiktig for meg selv.

”Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.”

Jeg ba til Allah, men det var Jesus som kom

Sangen hadde jeg hørt flere år tilbake av min etiopiske barnepike. Hun var kristen og hadde pleid å spille lovsang når alle andre var ute av huset. Det var som om alt i livet mitt falt på plass. Sangen var en salme. Jeg forstod at salmen stod i Bibelen og at det var Bibelens Gud som virkelig var Gud. En allmektig og kjærlig Gud som hadde sendt sin sønn for å dø på korset for oss. Jeg forstod at Jesus var Gud. Jeg forstod at mannen i drømmen var Jesus.

En underlig, ubeskrivelig glede og ro fylte mitt hjerte på en måte jeg aldri før hadde erfart. Jeg gråt, men denne gangen gråt jeg av glede. Mitt liv hadde fått en ny mening. Jeg visste ikke mye om kristendommen, men jeg var sikker på den Allmektige Gud. Jeg ba til Allah, men det var Jesus som kom til min redning. Jeg ga mitt hjerte til Ham der og da.

Jesus er virkelig den sterkeste og den eneste veien til himmelen.

Den som søker Ham av hele sitt hjerte, finner Ham

Kjære søstre og brødre i Herren. Det er nå 15år siden jeg fikk den drømmen i et land langt borte fra dette kjære Norge som ble mitt hjem. Jeg er nå en kristen somalier som brenner for å dele Ham som ga meg håp og grunn til å leve. Gud svarte min bønn. Ikke bare reddet han meg fra volden, Han ga meg håp for livet heretter. Jeg er overbevist om at hver den som søker Ham av hele sitt hjerte, finner Ham. Jeg søkte ham av hele mitt hjerte som en 13 år gammel fortvilet jente, Han fant meg og han reddet meg.

Herren er min Hyrde. Jeg mangler ingenting.

Må Gud velsigne deg som leser dette og uansett hvilken situasjon du finner deg i akkurat nå; vit at Gud elsker deg og kun vil deg godt.
Jeremia 29.11

Guds fred

– Kristen somalier

Du vil kanskje også like:

Siste fra hver kategori