UP Tilbake
Min brors vokter

Min brors vokter

Jeg har ikke bare ansvar for meg selv, men også for de som er rundt meg.

Tema

Tema på iTro i juni er «Dilemma».

”Er jeg min brors vokter?” Spørsmålet ble stilt for første gang i verdenshistorien av en fyr som het Kain, og som vi kan lese om på en av de første sidene i Bibelen (1 Mos 4).

Bakgrunnen for spørsmålet var at Kain hadde drept broren sin, Abel, av misunnelse, og Gud kom til ham og spurte hvor Abel var. «Kain ville ikke innrømme at han hadde gjort noe galt, og stiller heller Gud et spørsmålet tilbake for å forsvare seg selv»mente tydeligvis at hvordan broren hans hadde det, ikke hadde noe med ham å gjøre.

Men selv om Kain antagelig tenkte at svaret på spørsmålet ”Er jeg min brors vokter?” skulle være nei, forteller resten av Bibelen oss noe annet. Der kan vi lese at vi ikke bare har et ansvar for oss selv, men også for hverandre.

Kristen frihet

For det å være en kristen er ikke et soloprosjekt. Apostelen Paulus kommer derfor med denne oppfordringen til oss:

”Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov” (Gal 6,2).

I et brev Paulus sendte til menigheten i byen Korint (1 Kor), skriver han en del om hvor stor frihet vi har som kristne. Frihet er et veldig sentralt ord når han beskriver hvordan det er å være kristen: «Jeg har lov til alt (…)»

Kristen kjærlighet enda viktigere

«(…) men ikke alt tjener til det gode» (10,23). Selv om vi har frihet, er det noe som er enda viktigere for oss kristne enn friheten. Nemlig kjærligheten. Det vil si at jeg har et ansvar for dem som er rundt meg, og de har et ansvar for meg.

Og det å ”bære byrdene” for noen, kan av og til handle om at jeg må gjøre noen ting jeg kanskje egentlig ikke var så gira på, eller også at jeg lar være å gjøre noen ting jeg kunne hatt lyst til. At jeg gir avkall på noe av friheten jeg har, på grunn av kjærlighet til de rundt meg, fordi jeg har et ansvar for dem.

Spise offerkjøtt?

Paulus brukte et eksempel som kanskje virker litt rart for en del av oss i dag, men som likevel får fram poenget med dette.

I Korint, og mange andre steder, var det vanlig at man ofret kjøtt til avgudene, ofte ved at det ble gitt til et avgudstempel eller noe slikt. Dette offerkjøttet ble ikke nødvendigvis brent, noe som gjorde at det senere kunne bli solgt på markedet. Og da ble noen kristne i tvil: Hvis de kjøper og spiser kjøtt som har vært ofret til avguder, gjør de da noe galt? Er de på en måte med på avgudsdyrkelsen da?

Og Paulus er tydelig på at det er helt greit å spise slikt kjøtt. ”For oss er det én Gud, vår Far.” Og derfor trenger vi ikke være redde for å kjøpe og spise kjøtt på markedet, som kanskje er ofret til andre ”guder”.

Min frihet – andres fall

Men Paulus kommer med et viktig ”men”. For det er ikke alle som vet at dette er lov. Ikke alle har denne kunnskapen. ”Kunnskap gjør hovmodig; det er kjærligheten som bygger opp” skriver han.

For kanskje drev noen før de ble kristne med slik avgudsdyrkelse. Og noen av dem tenker kanskje fortsatt på dette kjøttet som avgudsoffer, slik at det går ut over samvittigheten deres når de spiser det, eller kanskje også når de ser at andre kristne spiser det.

Så derfor sier Paulus: Men pass på at deres frihet ikke fører de svake til fall (1 Kor 8,9).

De har altså lov til å spise dette kjøttet, men bør likevel la være, hvis det kan føre til problemer for andre. Dette er en måte å bære hverandres byrder på, fordi vi som kristne har et ansvar for hverandre.

Et kjærlighetssamfunn

Og Paulus kaller det faktisk synd hvis vi gjør noe som egentlig er lov, men som sårer de andres samvittighet, og kan føre til at de faller:

Når dere synder mot deres søsken på denne måten og sårer deres svake samvittighet, synder dere mot Kristus selv. Dersom mat fører min bror eller søster til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt! For jeg vil ikke føre dem til fall (1 Kor 9,12-13).

Spørsmålet om jeg kan spise offerkjøtt eller ikke er vel ikke den største utfordringen for meg i dag, men er det kanskje noen andre ting jeg gjør som kan være med å føre andre til fall?

For Paulus virker det enda viktigere at vi kristne skal være et ”kjærlighetssamfunn” enn at vi skal være et ”frihetssamfunn”. Får det noen konsekvenser for noen av valgene jeg tar? Nettopp fordi vi har et ansvar for hverandre?

Siste fra hver kategori