Jesus satte den perfekte standard

Bibelen er en radikal bok, og Jesu lære var radikal og vanskelig å forstå for de som hørte ham.

En av Jesu taler kalles for «Bergprekenen», en velkjent tale som er lett å lese seg blind på. Men hvis man ser nøye på den, er den fullspekket med radikalitet.

Overraskende saligprisninger

Hele prekenen sparkes i gang med “Saligprisningene”. Jødene som stod og hørte på hadde nok her forventet noe slikt som: “Salige er de som følger Moseloven, salige er Abrahams ætt, salige er de som er omskåret…osv.”

Men, nei: Salige er de fattige i Ånden, de som sørger, de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred, de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, og de som blir hånet og forfulgt for Jesu skyld, de som blir løyet og snakket ondt om. (Se 5,1-12)

Et radikalt budskap

Dere er jordens salt og dere er verdens lys, fortsetter han. Vi skal ikke skjule det gode budskapet vi har fått og holde det for oss selv, men vi leve slik at alle ser de gode gjerningene vi gjør, og priser Herren.

Salt er i Det gamle testamentet nevnt i forbindelse med pakten – en pakt mellom Gud og Israelsfolket. Nå er det Jesu etterfølgere som kalles jordens salt. Jesus har gjennom alt dette krevd Guds autoritet. Dette er radikalt for jødene, men budskapet er også radikalt for oss å leve etter. (Se 5,13-16)

Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen!

“Så hva med den gamle pakten da?”, tenkte kanskje jødene. Nei, Jesus understreker at han ikke er kommet for å oppheve loven og profetene (aka GT), men for å oppfylle dem.

Likevel var ikke lovlydighet til den gamle pakt nok: “Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.”

Fariseerne ble ansett som noen av de mest lovlydige blant jødene, men Jesus sikter dypere enn dette, helt til hjerterota. Som om ikke dette var vanskelig nok, avslutter han dette med “Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen!” – Lykke til med den! (Se 5,17-48)

Kjernen er en relasjon til Gud

I starten av kapittel seks kommer tre eksempler på hvordan det er mulig å gjøre det riktige med feil motivasjon:

• å gi gaver for at folk skal se det
• å be foran folk for å virke from
• å faste slik at alle skal se det

Den himmelske far ser det alt, og det er ikke nødvendig å “utbasunere” det. Vi skal leve i en relasjon til Gud, dette er kjernen. (Se 6,1-18)

Lettere sagt enn gjort kanskje?

Vi skal ikke leve for jordisk gods og gull, bekymre oss for mat og klær.

“Dere skal ikke samle skatter på jorden, … for der din skatt er vil også ditt hjerte være. (…) Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.” Det er et valg å ta, for det er ikke mulig å tjene både Gud og Mammon samtidig. (Se 6,19-34)

Vi skal ikke være dømmende, vi trenger først og fremst å se bjelken i vårt eget øye før vi begynner å pirke i flisa i vår brors øye. Vi skal gjøre mot andre slik vi vil at andre skal gjøre mot oss, dette gjelder ikke bare venner og familie, men også dem som hater oss!

Lettere sagt enn gjort kanskje? Heldigvis kommer det også et løfte om at den som ber han får, den som leter han finner, og den som banker på skal de bli lukket opp for. Når vi faller er det hjelp å få. (Se 7,1-12)

Ikke for å oppheve oss selv, men for å peke på Han som har tatt bolig i oss.

Disse tingene vi har sett på nå er rimelig utfordrende saker, og dersom vi er ærlige så har vi ikke nubbesjans til å klare det.

En gammel kirkefader ved navn Augustin kalte Bergprekenen for den perfekte standard for det kristne liv.

Selv om det er umulig, er det likevel en standard å jobbe frem imot, ikke for å oppheve oss selv, men for å peke på Han som har tatt bolig i oss.

Så hva velger vi?

Er vi som han som bygde huset sitt på fjell, eller på sand? Vi må bygge på den grunnvoll som er lagt i Jesus, da kan vi finne den trange port og den smale vei som fører til livet.