UP Tilbake
Er evangeliene vandrehistorier?

Er evangeliene vandrehistorier?

Evangeliene ble skrevet ned flere tiår etter at Jesus var død. Det gikk lang tid fra hendelsene fant sted til de ble skrevet ned. Kan vi da stole på evangeliene?

Veritaskonferansen

Martin Jakobsen taler på Veritaskonferansen til helga, Nordens største trosforsvarskonferanse, hvor årets tema er «Bibelen». Hør mer fra Martin og velg blant over 30 andre seminarer om Bibel, kristen tro, vitenskap, skepsis og fornuft ved å melde deg på linken lenger ned i saken.

Før evangeliene ble skrevet ble de fortalt, gjenfortalt og gjenfortalt. Hva skjer under slike gjenfortellingsprosesser? Veldig mye, sier bibelforsker og ateist Bart Ehrman i boken How Jesus became God.

Plutselig har to fjær blitt til ti høns på taket og troverdigheten har fløyet av sted.

Prøv å se for deg hvordan slike fortellinger spres, sier han. Jo, en fisker forteller historiene om Jesus til en venn, vennen forteller dem til kona, kona forteller dem til en slektning, slektningen forteller til en kollega, kollegaen er på reise og forteller til en bekjent i en annen by, og så videre.

Her har vi oppskriften på en vandrehistorie. Plutselig har to fjær blitt til ti høns på taket og troverdigheten har fløyet av sted.

Meld deg på Veritaskonferansen her.

Ulike typer muntlige overleveringer

Men var det slik evangeliene ble til? Nei, sier Kenneth Bailey, tidligere professor i nytestamentlige Midtøsten-studier i Jerusalem. I antikken, skriver Bailey, ble fortellinger spredt på ulike måter. Noen ble spredt ukontrollert, på en slik måte som Ehrman skisserer.

Men det var nok ikke slik evangeliefortellingene ble spredt. De fire evangeliene er alt for like, alt for samstemte, til at det skulle vært tilfelle.

En annen type muntlig overlevering var kontrollert og i formelle rammer. Ta for eksempel hvordan rabbinere – de jødiske lærerne – videreførte sin lære til rabbinerstudenter, altså ved at studentene memorerte rabbiens lære ord for ord.

Heller ikke slik ble evangeliene spredt, sier Bailey. Evangeliene presenterer ganske like fortellinger, men de er ikke ord for ord identiske.

En tredje mulighet

Det også finnes en tredje type muntlig overlevering, en type som viser seg i Midtøstens landsbyliv når man samles for å gjenfortelle historier. Ved slike samlinger er det ingen fast lærer, ingen rabbi som dikterer, men det er likevel ikke hvem som helst som gjenforteller.

Presis muntlig overlevering sto sterkt i den jødiske kulturen, så en presis gjengivelse av hovedelementer var viktig.

Bare de som hadde ekstra god kjennskap, gjerne de som hadde opplevd det selv, får fortelle. Bailey skriver for eksempel om en landsbysamling hvor en sekstiåring ikke fikk gjenfortelle landsbyens historie fordi han «bare» hadde bodd der i trettiseks år!

Denne tredje typen muntlig overlevering gjør at fortellinger videreføres med en viss fasthet: Enkelte deler krever en eksakt struktur og gjengivelse. Presis muntlig overlevering sto sterkt i den jødiske kulturen, så en presis gjengivelse av hovedelementer var viktig.

Men innenfor denne faste rammen er det åpning for en viss fleksibilitet: Ulike fortellere kan for eksempel se historien ut fra ulike perspektiv eller vektlegge ulike ting.

Samme fortelling – ulike perspektiver

Det er nettopp denne spenningen mellom fasthet og fleksibilitet vi finner i evangeliene. De forskjellige evangelistene gjengir samme fortelling men ofte fra ulike perspektiver. Derfor mener Bailey at denne tredje typen overlevering gir den beste forståelsen av hvordan evangeliene har blitt til.

De forskjellige evangelistene gjengir samme fortelling men ofte fra ulike perspektiver.

Når historier ble gjenfortalt i Midtøstens landsbyliv var det altså ikke hvem som helst som hadde autoritet til å fortelle, bare de som kjente historiene best.

I den tidlige kirke var det trolig involverte øyevitner som hadde en slik autoritet. Vi vet fra andre antikke forfattere, som Josefus og Papias, at øyevitner hadde en spesiell autoritet.

Og Lukas forteller at evangeliene – historiene om Jesus – har blitt «overlevert av dem som helt fra først av var øyevitner og Ordets tjenere» (Luk 1,2).

Beretninger fra øyevitner

Denne typen muntlig overlevering kan gi oss svaret på en nytestamentlig gåte: Hvorfor skriver Paulus omtrent ingenting om Jesu liv? Fordi han ikke hadde autoritet til å videreformidle den, han var nemlig ikke selv vitne til de hendelsene.

Evangeliene er altså ikke vandrehistorier. De er beretninger basert på øyevitner, og fortellingene har blitt holdt i live av de som kjente dem best, øyevitnene og disiplene deres.

Sjekk gjerne ut Kenneth E. Bailey, Informal Controlled Oral Tradition and the Synoptic Gospels:

Siste fra hver kategori