Jesus brukte flere ganger tørsten som bilde på menneskets indre lengsel

I Bibelens verden spiller vann en stor rolle. Allerede ved skapelsen heter det at Guds Ånd svevde over vannene (1 Mos 1,2).

På Noahs tid, da menneskene trosset Gud og hans bud, brukte Gud vann når han lot dommen ramme dem (‘syndfloden’, 1 Mos 7).

Vannet er underlagt Guds makt, derfor kunne Israelsfolket gå tvers gjennom Sivhavet mens vannet sto som en vegg på begge sider. Og igjen ser vi hvordan Gud brukte vann i en domshandling – denne gangen over egypterne (2 Mos 15).

Åndslivets «tørst»

Vann preger livet i den verden Gud har skapt. Regn, sjøer, elver og hav tilhører menneskers livsvilkår. Vann er nødvendig for alt liv. Tørke kan være katastrofalt (1 Kong 17).

Skildringen av troens liv henter derfor mye av sin billedbruk fra denne delen av vår virkelighet. Vann slokker tørsten. Vann kan være «hvilens vann» (Salme 23) og åndelig sett gjelder det å være plantet «ved rennende bekker» (Salme 1).

Hjortens desperate behov for rennende vann blir et bilde på sjelens behov for Gud (Salme 42,2). Også Jesus brukte flere ganger tørsten som bilde på menneskets indre lengsel etter åndelig ‘tilfredsstillelse’. Den samaritanske kvinnen som hentet vann, fikk høre om «levende vann» (Joh 4,10 og 14).

Vann som renser

Jesus kjente en tilsvarende ‘tørst’ også hos andre enn utstøtte kvinner, og han inviterte lengtende mennesker til den vannkilden som han representerte (Joh 7,37).

Kildevann gjøres i samme sammenheng til et bilde på det nye livet som Jesus skaper. Vannet «veller fram til evig liv» (7,38) for vedkommende selv, og det får livgivende betydning for andre.

Vann brukes i alle kulturer som middel til renselse. Vi vasker oss rene. I Bibelen er synd urenhet, og vannet blir dermed bilde på det som renser bort syndene.

«Jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene» sier Gud via profeten Esekiel (Esek 36,25).

Linken mellom fysisk vann og åndelig renselse kommer sterkt til uttrykk i dåpen. Uttrykket «å bli født av vann og ånd» (Joh 3,5) avspeiler både tanken om renselse og nytt liv. Det knyttes til omvendelsen og til dåpen (Tit 3,5).

Uttrykkene ‘legemet badet i rent vann’ og «vannbadet i Ordet» (Heb 10,22 og Ef 5,26) henspiller nok også på dåpen. Den renselsen det er snakk om, er den renheten vi trenger for å møte Gud, altså tilgivelsen for våre synder.

Menneskefiskere

Fisken i vannet spiller i Bibelen en stor rolle som mat for folk, og fisket som yrke er ikke minst i evangeliene ofte i fokus. For Jesus lå det an til en billedbruk om menneskefiske i betydningen å vinne mennesker for evangeliet (Luk 5,10).

Av ulike grunner ble fisken brukt som bilde på Guds menighet (kirken), især i den eldste kirkes tid. De greske bokstavene i ordet fisk (‘ichtys’) var forbokstavene til ordene Jesus Kristus Guds Sønn Frelser.

Hav som bilde på troslivet

Vann og hav som trussel for menneskelivet er også kjent i alle kulturer og går igjen i Bibelen. Jona fikk erfare Guds dom ved en sterk storm på havet (Jona 1). Disiplene visste hva dødsangst var – etter erfaringer på Gennesaretsjøen.

I Salmenes bok møter vi levende skildringer av at «vannet når meg til sjelen» – et uttrykk for en livskrise (Salme 69,2). Da er det forståelig at det også brukes i overført betydning – om åndelig ‘uvær’, ja, ‘drukning’.

Det uværet Jesus og disiplene opplevde på Gennesaretsjøen, legger opp til en anvendelse om troslivets kriser og troen på Jesus (Matt 8,23–27).

I Bibelens nest siste kapittel blir havet selve bildet på det uhyggelige, det som truer med undergang og som derfor ikke skal finnes i den evige verden (Åp 21,1). Samtidig skal den tørste uavlatelig kunne drikke av ‘livets vannkilde’ – uforskyldt (21,6).

Vannet har alltid vært en viktig ferdselsåre, slik også i Bibelen (Jona 1). Å bruke sjøreiser som bilde på vår ‘livsseilas’, er vanlig i kristen litteratur og sangskatt. «Jeg er en seiler på livets hav», «Når døden sin brottsjø du møter, skal Jesus dra båten i land.»