Jeg sletta bildet fra Instagram fordi det bare fikk 7 likes

En sen sommerkveld for noen år siden tok jeg meg i det. Jeg gikk midt i Oslo by i tøfler.

Hvorfor? Jeg ville så gjerne unngå at han jeg likte, skulle like en annen en meg. Så når det var tid for å gå hjem om kvelden, slo jeg like godt følge med han og hun jenta (som jeg var så redd for). Det slo meg knapt at jeg tassa rundt på store, røde, tova ulltøfler i sommervarmen.

Opprenskning av profilbildene

En annen gang sletta jeg et bilde fra Instagram, jeg fikk kanskje 7 likes. Det var få selv i 2013. Ikke fordi bildet ikke var fint. Ene og alene fordi jeg fikk så få likes.

Jeg har vel kanskje tatt en liten opprenskning av profilbildene, før jeg la til et nytt crush på Facebook, også.

Jeg har også latt ting skje, uten å si noe, for ikke å bli mislikt. For eksempel har jeg hørt venner si stygge ting om andre venner, uten å si noe imot. Jeg vil jo ikke være hun kjipe. Hun som kommer frem med pekefingeren. Hun som ikke blir likt.

Hvorfor er jeg avhengig av å bli likt av de rundt meg?

Hva er det egentlig som gjør at vi gjør og sier så mye rart for å bli likt av de rundt oss? Hvorfor tar jeg meg bryet med å vri på sannheter for at jeg skal høres frommere og bedre ut? Hvordan har det seg at jeg kan oppleve det som at jeg er helt avhengig av å bli likt av de rundt meg?

Altså, det er jo ikke slik at det er noe galt i seg selv å bli likt, eller like å bli likt. Men når det strider mot noe vi tror på, eller noe vi ikke står for, blir det problematisk. Det blir problematisk når vi gjør gode ting, ikke fordi det rett å gjøre gode og kjærlige ting, men fordi vi vil bli likt av de vi gjør det for.

En kjærlighet verdt å bli avhengig av

Det gjør kanskje ikke så mye å vandre rundt på forelska tøfler. Men det er en rar ting å gjøre. Så oppslukt kan vi bli av å få andre menneskers oppmerksomhet, at vi helt glemmer den fantastiske kjærligheten Gud gir oss. At han elsker oss helt ubetinga og grenseløst.

Og vi får komme til han uten å bekymre oss for at han liker oss. For når vi tror på Jesus, er vi rene, og får komme til han – helt uten å gjøre noe. Vi trenger bare å tro på han, ved hjelp av Den hellige ånd.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet,  gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst.  (Ef 2,4-5) 

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.  Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef 2,8-10)

Det er en kjærlighet verdt å bli avhengig av.