Vi hører stadig uttrykket «generasjon prestasjon». At de som vokser opp i dag har et økende prestasjonspress er ikke noe nytt. Det har nesten blitt litt klisjé. Men kanskje er det en grunn for det?

Fikse livet

Ettersom alt er lagt til rette for at vi kan bli alt vi vil være og få til det vi vil, er det kun vår egen feil hvis vi ikke «får til» livet.

Vi skal prestere på mange arenaer; være god på skolen, ha mange venner, være flink i sport, se bra ut, ha penger til å kjøpe fine klær og ting, ha masse følgere på sosiale medier, få med seg alt som skjer, være lykkelig, og rett og slett fikse livet.

Og ikke nok med det. Når vi sammenlikner oss med andre som ser ut til å få til ulike ting, kan vi fort føle at vi ikke er gode nok, selv om vi i utgangspunktet har mye å være takknemlig for.

«Mye vil ha mer», og vi kan ende opp med å aldri føle oss bra nok, flinke nok, pene nok, kjekke nok, tynne nok, sterke nok, kule nok, morsomme nok, smarte nok osv.

Vil ikke være alminnelig

Mange blir deprimert på grunn av skam. Ikke nødvendigvis skam for å ha gjort noe galt. Men skam fordi man er helt alminnelig.

Det holder det ikke bare å være helt greit god. Man ønsker å skille seg ut på en positiv måte; gjøre eller være noe spektakulært.

Jeg har selv kjent på frykten og skammen for å være helt alminnelig. En i mengden. Ikke noe spesielt.

Jeg tror det bunner i at jeg ønsker å bli sett, elsket og akseptert for akkurat den jeg er. Ikke bare være en i mengden som er overflødig, og lett kan erstattes.

Bekreftelsene hjelper bare et øyeblikk, så er de borte som om de aldri har eksistert.

Problemet er at uansett hvor mye man mestrer og skiller seg ut med; hvor flink, smart, populær, pen, sterk, tynn, rik, suksessfull man blir, vil dette behovet aldri mettes.

Bekreftelsene hjelper bare et øyeblikk, så er de borte som om de aldri har eksistert. Det er som et bunnløst sluk som ikke kan fylles.

Guds anerkjennelse

Jeg tror dette er fordi vi er skapt for å bli elsket, sett og bekreftet av Gud. Det er kun Han som kan gi oss all den anerkjennelsen og verdien vi trenger, slik at vi ikke trenger å skille oss ut for å føle at vi har en egenverdi.

Dessverre er det ikke slik at dette automatisk løser seg når vi blir kristne. For vi kan være kristne, men ikke ha forståelse for hvor høyt Gud faktisk elsker oss.

Derfor bør vi istedenfor å å strebe etter å bli noe spektakulært, søke etter å forstå mer av Guds kjærlighet for oss. Da vil vi kunne hvile i at det er greit å være helt alminnelig.

Ingen kan fylle din plass

Du må ikke være best eller flinkest i noe, eller skille seg ut på en eller annen spesiell måte for å ha en særegen verdi.

På samme måte som du har et helt unikt fingeravtrykk og DNA, har Gud lagt noe særegent i deg som person. Du vil derfor aldri kunne bli overflødig, og ingen vil kunne fylle akkurat din plass i denne verden.

Noe unikt og særegent ligger i deg uansett om du er «én i mengden».

Det er greit å være helt middels, helt alminnelig.