En dag kommer noen bærende på spebarn de ønsker at Jesus skal røre ved. Disiplene forsøker da å få dem vekk.

Men Jesus kalte dem til seg og sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. (Lukas 18,16)

Han stopper ikke bare der. Jesus går enda lenger og trekker fram små barn som forbilder i tro.

Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det. (Lukas 18,17)

Disiplene ba dem å gå vekk, mens Jesus tar dem inn til seg. Kontrasten er stor. Og det er tilsynelatende også en kontrast til hva Paulus senere skriver til menigheten i Korint.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1. Korinter 13,11)

Hvem skal vi høre på? Jesus eller Paulus? La oss finne ut av det.

Det handler ikke om intellektuell kapasitet og det å forstå alt.

Barnetro

Du har muligens hørt noen voksne si dette: «Jeg har vel en slags barnetro».

I dag betyr det gjerne at man har vokst opp med en gudstro i hjemmet, som man verken har fulgt opp eller tatt avstand fra. Dermed står man på stedet hvil – en voksen med den samme troen som et barn. Og det er vel det Jesus ønsket, var det ikke? Tja.

Kanskje barnetro ikke er det mest presise ordet for det, men barnearv. For ofte virker det som voksnes barnetro er slik: De tror ikke Gud finnes, men har likevel et lite håp om å bli reddet. Det er ingen levende tro, men en nedstøvet arv fra foreldrene.

Mens små barn tar imot Guds rike lett som bare det, vil voksne så gjerne ha det som følger med Gud, men ikke ham selv. Barn er våre forbilder i deres enkle tillit til at Gud har kontroll – for det handler ikke om intellektuell kapasitet og det å forstå alt.

Melk og fast føde

Bibelen bruker flere ganger uttrykkene «melk» og «fast føde». Paulus skriver til korinterne at han måtte gi dem melk, for de tålte ikke fast føde. I Hebreerbrevet virker det som om hebreerne har tatt imot fast føde en stund, men forfatteren mener de trenger å ta et steg tilbake.

Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde. (Hebreerne 5,12)

Melk er det helt grunnleggende budskapet om Jesus Kristus, som vi gjerne bare kaller «evangeliet».

Fast føde er det mer viderekommende budskapet, for de fullvoksne. Det er de som har øvd opp sansene til å skjelne mellom godt og ondt. Spebarn trenger først å få melk, før de klarer å ta imot ordentlig mat. Melken hjelper oss å vokse i tro, ved at nåden oppdrar oss. Bare se hva Paulus skriver til Titus:

Den (Guds nåde) oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er (Titus 2,12)

Midt i alt dette, så skal vi jo være Guds barn. Og på samme vis som vi fortsatt er barnet til våre foreldre, uansett hvor gamle vi er, er vi også Guds barn, samtidig som vi stadig modnes og vokser i troen på ham.