Er vi kristne bedre enn andre?
Som kristne kan vi av og til male en glorie over vårt tilsynelatende perfekte liv. Påpeker vi andre sine feil uten å se våre egne?
Fra ikke-troende formuleres spørsmålet gjerne mer som en påstand; kristne tror de er så mye bedre enn alle andre. En påstand som dessverre ofte fremstår som riktig.
Kristne er ute på tur med pekefingeren og bemerker alt som er galt i andre sine liv. Med hevet hode ser de ned på den syndige verden rundt, og tenker på hvordan det hadde vært om alle hadde hatt en like «ydmyk» innstilling til tingenes tilstand som dem.
«Pekefingerkristne»
Nå skal vi ikke være like raske med å slenge fingeren tilbake, og med det utfordre de «pekefingerkristne» til pekeduell. Nei, la oss heller se på spørsmålet som dukker opp allerede i overskriften vår:
Er vi kristne bedre enn alle andre? Har vi faktisk retten på vår side når vi påpeker andres feil, fordi vi faktisk er bedre selv?
Hvor kan vi bedre lete frem svaret på spørsmålet enn i Bibelen selv? Der kan vi lese om kunnskapsrike og skriftlærde folk, som gjerne uttaler seg om andre sine mangelfulle liv.
Ingen kunne mer om Bibelen (les Det gamle testamentet) enn disse. En kan godt tenke seg at få andre hadde så god grunn til å formene noe om hvordan livet skulle leves som dem. De kalles fariseere, og var høyt aktede jøder.
Jesus som målestokk
Felles for troende kristne er at Jesus er vår målestokk. Det er hans liv vi ser opp til som det fullkomne liv, og derfor verdsetter vi hans ord og handlinger høyere enn alt annet.
Paradoksalt nok var det ingen som fikk hardere medfart av Jesus enn fariseerne.
Det er lett å tenke seg at de fromme fariseerne med stor kjennskap til Guds ord ble godt likt av Guds levende Sønn, Jesus.
Paradoksalt nok var det ingen som fikk hardere medfart av Jesus enn fariseerne. Hvorfor? Hva er det Jesus ser i fariseerne som er så galt?
Den som er uten synd, kan kaste den første steinen
I Johannesevangeliet kapittel 8 kan vi lese at de skriftlærde og fariseerne hadde grepet en kvinne i ekteskapsbrudd. De bringer henne frem for Jesus og sier at de er påbudt etter Moseloven å steine henne.
De utfordrer Jesus og forventer kanskje at han skal plukke opp og kaste den første steinen? Svaret til Jesus er kort, men det avslører det grunnleggende problemet i troen til fariseerne.
Han svarer «den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen.» Stille går de bort én etter én. Denne historien forteller oss mye om Jesus og om hans rike.
En av tingene vi ser her er at i møte med Gud stiller vi alle likt. Som det står i Romerne 3, 23-24:
For alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.
Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen.
Å påpeke andre sine feil, uten å se sine egne
Hvilket eksempel er det Jesus viser oss? Hva er hans svar på spørsmålet vi stilte innledningsvis? Er vi kristne bedre enn andre?
Det enkle svaret er nei. «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste», står det i Romerne 3,10.
Selv om fariseerne ikke er kristne, er det mye likt mellom dem og «pekefingerkristne».
Det er mange gode grunner til at vi kristne skal rettlede hverandre og hjelpe hverandre til å leve et liv til Guds ære. Problemet dukker opp når vi setter oss over andre. Når vi peker på deres feil uten å se våre egne:
Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg trekke ut flisen i øyet ditt! – du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra ut flisen i din brors øye.
Lukas 6, 41-42.
I vår stolthet ser vi ikke bjelken i vårt eget øye. Vi ser ikke at vi, slik som absolutt alle andre, står skyldige for Gud og trenger Jesu Kristi uendelige nåde.
Det er mange gode grunner til at vi kristne skal rettlede hverandre og hjelpe hverandre til å leve et liv til Guds ære.
Troende kristne må hver eneste gang erkjenne at vi kommer til kort. Vi klarer ikke å være god nok i oss selv, MEN Jesus er god nok for oss.
Konklusjonen må derfor bli et vers verdt å nevnes to ganger: